Dagens ungdom må regne med å jobbe tre til fire år lengre enn hva vi gjør i dag før de kan ta ut full pensjon.

Det går fram av stortingsmeldingen som arbeidsminister Tonje Brenna la fram fredag.

Endringen i pensjonsalderen skal gjelde fra og med de som er født i 1964.

Tiden en må stå i arbeid skal økes et år for hvert tiende år, målt mot dagens pensjonsalder på 67 år.

Det betyr at de som er født i 1974 må jobbe et år lengre, mens de som er født i 1994 ikke oppnår pensjonsalder før de er 70 år.

Forslagene fra regjeringen er i all hovedsak i tråd med det som et ekspertutvalg, Pensjonsutvalget, foreslo.

Årsaken til at vi er nødt å justere pensjonssystemet er at levealderen øker jevnt og trutt. Den gode nyheten er at folk holder seg friske lenger og lever lenger.

Da dagens folketrygd trådte i kraft 1. januar 1967 var pensjonsalderen satt til 67 år. Den gang var gjennomsnittlig levealder for menn knappe 70 år, mens levealderen for kvinner var omtrent et år lengre.

Folketrygden var med andre ord en ordning som skulle sikre økonomien til folk de siste tre-fire årene av livet.

I dag er gjennomsnittlig levealder for både menn og kvinner over 80 år, samtidig med at vi har innført en rekke ordninger for tidligpensjoner. Dermed skal pensjonssystemet sikre folk økonomisk de siste 15–20 årene av livet.

I mellomtiden har vi rett nok som nasjon blitt svært rike, men endringene i levealder er så store at det er behov for å tilpasse pensjonssystemet for å sikre en bærekraftig økonomi.

De endringen som gjøres nå er tilpasninger til den store pensjonsreformen som ble gjennomført i 2011. Den reformen gjorde det mulig med et fleksibelt uttak av alderspensjon fra fylte 62 år.

Nå slås det fast at minstesatsene skal reguleres i takt med lønnsveksten. Videre skal uføres alderspensjon skjermes for å holde tritt med arbeidsføres alderspensjonsnivå.

Det siste er et viktig grep for de som er blitt uføre og uten muligheter til å skaffe seg opptjening av pensjon gjennom arbeid.

De som en ikke har funnet en løsning for er de såkalte sliterne i arbeidslivet. Det gjelder folk med krevende fysisk arbeid som en ikke kan forvente klarer stå i jobb til de fyller 70 eller mer.

Selv om stadig flere har stillesittende kontorjobber, er det fortsatt store grupper innen helse og omsorg, i varehandelen og industrien som også i framtida vil ha krevende fysiske jobber.

Hvordan en skal ta hensyn til disse gruppene har ikke stortingsmeldingen noe svar på. Et utvalg skal settes ned for å forsøke finne de svarene.

Gode løsninger for denne gruppen er helt nødvendig for at vi fortsatt skal ha et rettferdig pensjonssystem som har bred tilslutning hos folk flest.