Tallet på personer som trenger hjelp for å klare seg økonomisk, har økt kraftig. De går likevel ikke til Nav for å få støtte til livsopphold, men søker heller hjelp hos frivillige organisasjoner.
Da er det noe som skurrer.
Når ikke det offentlige hjelpeapparatet er førstevalget, kan det være symptom på en dypere tillitskrise.
115.000 barn i fattigdom i Norge
Regjeringa har vært under press fra mange hold med krav om å gjøre mer for dem som blir hardest ramma av dyrtida. Altså de som hadde det tyngst fra før.
Blant disse finner vi blant annet de som går på minstesatsene på flere ulike trygdeytelser.
For de nær 56.000 som får minstesatsen i arbeidsavklaringspenger utgjør det 148.000 kroner. Knapt 90.000 uføretrygda på minsteytelser får fra 254.000 til 276.000 i året – avhengig om de er enslige eller ikke.
Støre mer preget av prisvekst enn krisemålinger
Dyrtid og økte levekostnader det siste året har gjort det enda vanskeligere å klare seg på dette. Det er mange som nå ikke får dekket de faktiske kostnadene til livets opphold. I tillegg til de som går på de laveste trygdeytelsene, gjelder dette også mange i lavlønnsyrker.
Paradoksalt nok er det altså slik at sosialhjelp-køene i de ni største byene krymper, ifølge Klassekampen.
Frivillige organisasjoner i de samme byene merker imidlertid at nøden blir større. Frelsesarmeen melder at matkøene har mangedoblet seg flere steder i landet.
Blir det litt billigere julegaver i år?
Regjeringa får nå stadig sterkere kritikk, også fra egne rekker, for å gjøre for lite for dem som har minst, blant annet fra lokalpolitikere og tillitsvalgte i LO. Så langt har ikke regjeringa foreslått endring i minstesatsene på trygdeytelsene.
Arbeids- og inkluderingsministeren sier at de først vil gjøre det til våren, i forbindelse med evalueringen til pensjonsutvalget.
Hun vil se helheten før det gjøres endringer.
Sentralbanksjefen: – De fleste har råd til høyere rente
Ett av velferdsstatens viktigste prinsipper er at alle skal være sikret det de trenger til livsopphold. Når matkøene hos Frelsesarmeen vokser og køa hos Nav krymper, forteller det at tilliten til dette kan være i ferd med å smuldre.
Det er alvorlig for mer enn regjeringens sviktende popularitet.
Tillit er selve bærebjelken for velferdsstaten. Dersom vi ikke lenger har tillit til at det offentlige kan hjelpe de som trenger det mest, vil det også kunne svekke viljen til å bidra til fellesskapet.
I krisetider er det ikke nok at vi har solide universelle velferdsordninger. En akutt krise må møtes med akutte tiltak som hjelper der og da.