Etter valgnederlaget for seks år siden, vinket Arbeiderpartiet farvel med de store, brede forlikene i Stortinget. Forlikene satte Ap i skyggen av Høyre.

Nå går Ap mot et enda dårligere valgresultat.

Om det er dette som kommer i vegen for at partiene på Stortinget kan samle seg om å løse vår tids største velferdsutfordring, er det ikke bare synd. Det kan bli fryktelig alvorlig.

I TV2s direktesendte partilederdebatt tirsdag kveld var det mulig å øyne en mulighet for et bredt forlik om eldreomsorgen. Flere av partilederne var åpne for å strekke ut en hånd over partigrensene for å finne løsninger som kan vare.

Sannsynligheten for at det skal skje, er likevel liten.

Noe av grunnen til dette handler om ideologisk og politisk avstand som gjør at et slikt forlik er vanskelig å oppnå. Like mye handler det om at flere av partiene er mer opptatt av å grave grøfta bredest mulig for å hindre velgerflukt.

Statsminister Jonas Gahr Støre (Ap) og finansminister Trygve Slagsvold Vedum (Sp) gir invitasjonen til et bredt forlik en kald skulder. Frykt for privatisering og sentralisering av tilbud i eldreomsorgen ligger bak skepsisen.

På den andre sida står blant annet KrF og Frp.

Frp har lenge foreslått et slikt eldreforlik, mens partileder Olaug Bollestad (KrF) hisset seg i partilederdebatten opp over manglende vilje til samarbeid og at temaet bare kommer opp hver gang det er valg.

I norsk politikk er det lang tradisjon for brede forlik på viktige samfunnsområder. Skatteforlik, forsvarsforlik og pensjonsforlik er eksempler. I norsk utenrikspolitikk er det også bred enighet over partigrensene.

Styrken i slike forlik er at de gir forutsigbarhet, og hindrer brå kursskifter ved hvert regjeringsskifte. Slike kursskifter stjeler altfor mye gjennomføringskraft.

«Svakheten» rammer partiene. Forskjellene blir utydelige, og det ikke lenger noen å skylde på i masete partilederdebatter.

Om det i det hele tatt var mulig å hente ut noe av denne debatten, så var det nettopp dette. Tiårene har gått med stadig nye løfter nye krangler under stadig skiftende regjeringer, men fortsatt gjenstår hovedutfordringen.

Eldreomsorgen står i fare for å knele i møte med et raskt voksende antall eldre.

Det er ikke sikkert det er mulig å få til et bredt forlik, men det veit ingen før det er gjort et forsøk. Et forlik handler om å gi og ta, for alle parter. Alt som står i veien for å hindre helsekrisa må parkeres, inkludert ideologiske og valgtaktiske kjepphester.

Klarer vi ikke å hindre krisa, vil dommen over dagens politikere bli nådeløs.