Fremskrittspartiet fyller valgkampkassa med fem millioner kroner fra en aksjonsgruppe som formidler anonyme bidrag. Det skjer gjennom et vidåpent smutthull i loven.

Det smutthullet bør tettes.

Ellers er forbudet mot anonyme bidrag til politiske partier fullstendig meningsløst. Skal det være opp til det enkelte partis samvittighet å leve i tråd med loven, er det bare et tidsspørsmål før neste parti samvittighetsløst casher inn.

Lovens bokstav er klinkende klar. Der heter det at «politiske partier og partiledd kan ikke motta bidrag dersom giveren er ukjent for partiet (anonyme bidrag)». Partiene kan heller ikke motta bidrag fra utenlandske givere.

Det siste skal Frp ha forsikret seg om at dette ikke er brudd på, men partiet vet ikke hvem giverne er.

Forbudet mot anonyme bidrag gjelder enhver form for støtte. Ulovlige bidrag skal betales tilbake til giver, eller til staten, innen fire uker.

Fremskrittspartiets leder, Sylvi Listhaug, har ingen planer om å betale tilbake de fem millionene de får fra aksjonsgruppa «Aksjon for borgerlig valgseier», slik hun heller ikke gjorde i 2021. Tvert imot lar hun dem gå rett inn i kampkassa for årets valgkamp.

Hun kan dekke seg bak at aksjonsgruppa ikke er en registrert forening, og altså ikke anonym.

Problemet er at denne gruppa nettopp er organisert slik at giverne kan være og er anonyme. Hvem som bidrar med penger er ikke engang kjent for alle medlemmene i styringsgruppa for aksjonen, men holdes skjult også for dem ved at en advokat bestyrer donasjonene.

Kanskje er det mulig å påstå at slike donasjoner ikke bryter med lovens bokstav, men at det er i strid med lovens intensjon kan det ikke være noen som helst tvil om. Her er det ingen åpenhet om hvem som faktisk gir penger.

Det er bare aksjonsgruppas advokat som kjenner identiteten til alle giverne.

Heller ikke om det skulle komme penger fra utenlandske aktører som ønsker å påvirke norske valg.

At Ap eller Høyre mottar tosifra millionbeløp fra fagbevegelsen eller NHO mens andre må skrape knapper og glansbilder fra bunnen av partikassa, er ikke rettferdig. Men vi kjenner i det minste til både motiv og hvilke krefter som står bak, sjøl om det skaper skjevheter.

Anonyme gaver er ikke måten å rette opp skjevhetene på. Velgerne har rett til å vite hvem som bruker sin pengemakt for å vinne valg.

Tettes ikke dette smutthullet, kan i prinsippet alle bidrag til alle parti i framtida loses anonymt gjennom ulike «aksjonsgrupper». Da er det slutt på velgernes rett til å få vite.