Eksporten av norsk sjømat setter nye rekorder. Fredag passerte verdien på sjømateksporten den gamle årsrekorden fra 2019 på 107 milliarder kroner. Det er ventet at den samla eksportverdien ved utgangen av 2021 vil overstige 110 milliarder kroner. Det har aldri skjedd før.

Det betyr også at sjømateksporten har mer enn doblet seg fra 2010 og fram til i dag. Da var den på 50 milliarder kroner.

Laksen er den store motoren i sjømateksporten, men ifølge tallene fra Norges sjømatråd har andre arter som kongekrabbe, snøkrabbe, sild og makrell solid vekst i 2021.

Det er mange årsaker til at det settes rekord i eksportverdien for norsk sjømat. Høy etterspørsel og gode priser i de viktigste markedene, er en av dem. Kronekursen, sammen med en trend der fisk og sjømat scorer godt i forhold til fokuset på helse og klima, er andre viktige faktorer.

I tillegg kommer det faktum at vi har lyktes godt med forvaltningen av de viktigste villfisk-artene. Mens fiskeriene rundt i verden er preget av overfiske, har vi lært av gamle synder og lyktes med å bygge opp bærekraftige bestander av de viktigste artene i vårt område. Forvaltningen av torskebestanden i Barentshavet er et godt eksempel på det.

Men selv om verdien på sjømateksporten når nye rekordhøyder, er det ikke til å komme bort fra at vi ikke makter utnytte det potensial som denne viktige næringen har. Det er nå rundt 30.000 ansatte i sjømatnæringen, det burde vært langt høyere.

At det ikke er flere sysselsatte skyldes at vi er råvareeksportør også innen sjømat. Basert på norske ressurser er det bygget opp en betydelig fiskeindustri i land som Sverige, Danmark og Polen. EØS-avtalen setter klare begrensninger på hva vi selv kan gjøre med fisken før det slår inn så høye tollmurer at produktene blir uselgelige i EU. Grensen går grovt sett ved at vi kan filetere og salte fisken.

At utvikling av potensial i sjømatindustrien ikke står høyere på den politiske agendaen er vanskelig å forstå. Vi har hatt en valgkamp der det grønne skiftet og behovet for nye arbeidsplasser har stått sentralt. Hvordan forbedre verdiskapningen basert på ressursene fra havet har knapt vært tema.

En av årsakene til at politikerne er tilbakeholdne med å gå inn i dette er at det dreier seg om vår tilknytning til EU. De vet at et krav om lavere tollsatser på bearbeida norsk sjømat vil bli møtte med krav om at Norge må lempe på våre tollsatser på landbruksprodukter fra EU.

Vi så det sist under forhandlingene om en ny frihandelsavtale med Storbritannia. Igjen veide hensynet til landbruket tyngre enn eksporten av bearbeida norsk sjømat.

Med Senterpartiet i regjeringskontorene har vi små forhåpninger til at det vil skje endringer på dette området de neste fire årene. I mellomtiden bygges det stadig nye fiskeforedlingsanlegg i Europa som baserer seg på norske råvarer.

At vi lar dette skje uten en politisk debatt, forundrer oss.