Hastverk er sjelden med på å øke kvaliteten på noe som helst. En kommunal budsjettbehandling er ikke noe unntak. Når den skal gå unna på kort tid, vil det gi mindre tid til å sikre et best mulig resultat.
I Ålesund vil det i år gå to uker fra formannskapet kommer med sitt budsjettforslag til kommunestyret gjør endelig vedtak.
Høringstiden blir dermed barbert ned til lovens minimum. Kommunestyrets 47 representanter får en fattig dag på å sette seg inn i hva innbyggere, tillitsvalgte, pressgrupper og organisasjoner i kommunen mener om forslaget.
Ålesundbudsjettet: – En skinnprosess
Kommunedirektør Steven Hasseldal overrasket kanskje de fleste med å være tidlig ute. Allerede på det konstituerende kommunestyremøtet fikk de nye representantene servert nyheten om at han ville øke eiendomsskatten. Det var mildt sagt ingen gavepakke til det nye flertallet.
Både Høyre, Frp og Ålesundslista har gått til valg på å redusere den og på sikt fjerne den. Men uten denne skatteøkningen må de finne andre måter å dekke inn de 60 millionene skatteøkningen vil gi.
Det er en stor utfordring for et nytt kommunestyre i en helt ny kommune.
Nå skal Ålesund-budsjettet vedtas – flertallspartiene har ikke forslag klart
Flertallet hadde også lagt andre planer for prosessen enn det som nå ble mulig. De hadde sett for seg at de skulle kunne kna sammen og forankre sitt alternative budsjettforslag i fred og ro på et seminar på Finnøya senere i november.
Det var noe av grunnen for at de tirsdag valgte å utsette behandlingen til formannskapet til 21. november.
Det gir en budsjettprosess i hurtigtog-fart.
Fra ordføreren hever møtet i dette formannskapet til han skal klubbe vedtaket i kommunestyret 7. desember blir det ikke rom for politisk behandling og forankring i hovedutvalg. Der forsvinner en sjanse til faglige innspill og en mulighet til å gå i dybden på konsekvenser av prioriteringer og kutt.
Foreslår å auke eigedomsskatten
Tåler ikke et slikt politisk mageplask
Berørte parter vil også få mindre sjanse til å engasjere seg i høringsrunden. På toppen av dette får altså politikerne minimalt med tid til å vurdere det de får inn i denne høringa. Om det kan kalles en skinnprosess eller ikke, kan sikkert diskuteres.
At det finnes måter å gjøre dette på som ville gitt bedre forankring, involvering og mer rom for en kritisk debatt, er det likevel ikke tvil om.
Og selv om det kanskje oppleves som behageligere for politikere å slippe å få hissige pressgrupper på nakken, så er det en svekkelse av demokratisk kvalitet. At innbyggere og faggrupper blir skikkelig hørt, samme hvor sinte de er, vil i de fleste tilfeller tvert imot gi et bedre vedtak til slutt.
Årets budsjettprosess bør derfor ikke bli en ny normal. La oss håpe dette var et arbeidsuhell.