En ting er sikkert, kommunedirektør Steven Hasseldal i Ålesund får ikke oppfylt ønsket sitt om å øke eiendomsskatten. Det forslaget ble feid av bordet nesten før det traff bordplata.

De 60 millionene dette skulle gi, er imidlertid ikke småpenger.

Alternativet til å skattlegge kommunens huseiere mer enn i dag, er nemlig å kutte i allerede stramme driftsbudsjetter.

Det betyr mer press på de ansatte, og fare for et svekket tjenestetilbud til eldre og barn.

Kommunedirektøren la fram sitt forslag til budsjett for den nye kommunen før forrige helg. For den nye politiske ledelsen i Ålesund var forslaget om å øke satsen på eiendomsskatten fra to til tre promille den heteste poteten de fikk servert, men den har de altså ingen planer om å svelge.

Det er så nær en politisk umulighet som det går an å komme.

Høyre, Frp og Ålesundlista gikk alle til valg på å redusere og på sikt avvikle eiendomsskatten.

Om de skulle ende opp med å øke den i første forsøk på å lage et budsjett for den nye kommunen, vil det være et monumentalt mageplask.

Problemet for trioen er at de heller ikke kan gå på vannet. De er nødt til å legge fram et budsjett i balanse. Helst skulle de også hatt noe til overs, slik at de kunne legge av penger på disposisjonsfondet. Det siste kan de uansett se langt etter i denne omgang.

Selvsagt er der mer å hente gjennom effektivisering, kutt i såkalte «kjekt å ha»-prosjekter og utsettelse av investeringer.

Uten de rundt 60 millionene som en økning i eiendomsskatten vil gi, vil det likevel være vanskelig å få regnestykket til å gå opp uten å kutte i viktige tjenester. Omstillingsprosjekt som skal få ned driftskostnadene er allerede i gang, og dette er prosesser som tar tid.

Selv om 60 millioner utgjør kun drøyt én prosent av kommunens driftsbudsjett, vil det være kutt som svir.

Målet må selvsagt være å få dette tallet lavere. Det kan likevel ikke baseres på fromme ønsker om at kommunedirektørens anslag for inntekter og utgifter er feil.

Det skal derfor godt gjøres å banke et budsjett uten skatteøkningen gjennom uten at det blir flere elever per lærer, mindre ressurser til spesialpedagogiske tiltak og helsepersonell som må løpe stadig fortere for å yte tjenester til et økende antall eldre.

Dette er konsekvenser som kanskje ikke er så synlige i budsjettmøter og -seminarer der ostehøvelen brukes som kuttredskap.

Historiene om enkeltskjebnene som rammes kommer ikke fram der. For dem som rammes er det like fullt alvorlig.

Og disse historiene kommer også for en dag etter hvert.