Jeg vokste opp i Ålesund på 80- og 90- tallet, og forlot byen i 1998 med et løfte om aldri å komme tilbake. For meg, og mange med meg, var byen bare en pen kulisse som skjulte et kulturelt ødeland. Jovisst kunne vi spille fotball, og kanskje gå et gitarkurs. Men ikke så mye mer. Spennende konserter, kunstmuseer, innbydende biblioteker, nyskapende kunstnerkollektiver med uventede krumspring, og fora som snakket om litteratur, filosofi og samfunnsspørsmål – du vet, den sorten underlige opplevelser som er vanskelige å sette prislapp på – kunne vi se langt etter.

Det oppleves på alle vis som en mindre ensporet by enn den jeg forlot.

Da jeg flyttet tilbake i 2003, som en av de ytterst få i min omgangskrets, var det definitivt ikke på grunn av kulturtilbudet. Men heldigvis begynte det å skje noe. Kortversjonen er at Ålesund, i løpet av de siste 20 årene, har forandret seg til å bli en helt annen by med et helt annet omdømme. Jeg har fulgt kulturlivet tett disse årene, som både journalist, kulturbyråkrat, høgskoleansatt og de siste ti årene som utøver. Vi har i dag konsertscener, gallerier, atelierer, festivaler og teater som blir lagt merke til nasjonalt, og som spenner over hele det kulturelle spekteret fra det mest eksperimentelle og nyskapende til det kjente og trygge. Noen av landets (og verdens!) største artister innenfor pop, rock og jazz har vokst opp her. Det oppleves på alle vis som en mindre ensporet by enn den jeg forlot. Byen har blitt mer, for flere, og det gjenspeiler seg i både studenttilstrømming, turisttrafikk, arbeidsmarked og i ren og skjær trivsel på gateplan. Min påstand er at kulturlivet har vært en av de sentrale driverne bak alt dette.

Det er derfor jeg ser med bekymring på at vi har fått en ny politisk ledelse som har gitt signaler om at de vil sende oss tilbake i tid. I valgkampen gjorde Håkon Lykkebø Strand det til et mantra at kommunen ikke har ressurser til å holde seg med det han kaller «finkultur». Nå er det viktig at den nybakte FrP-ordføreren kommer med en begrepsavklaring, for å unngå misforståelser.

Et foreldet og nedsettende begrep

Jeg er en av stadig flere kulturarbeidere i Ålesund, men jeg vet ikke om en eneste som driver med finkultur. Her kommer et stykke folkeopplysning: Kulturlivet og kunstnerøkonomien fungerer slik at den som i ett øyeblikk byr på nyskapende, utprøvende (og innimellom statsstøttede) opplevelser foran tre mennesker i et kjellerlokale, gjerne er den samme som er lydtekniker på juleavslutningen til barna dine, kulturskolelærer, dugnadsdeltaker på festival, eventyrforteller på skolen eller ildsjel i skolekorpset. De fleste har hel- eller deltidsjobb ved siden av. Vi som brenner for at alle skal ha rett til kulturopplevelser, har for lengst sluttet å snakke om fin og ikke fin. Det ville nemlig antyde at vi hadde en bakstreversk og svart-hvitt kulturforståelse.

Men vi kjenner godt til den nedsettende bruken av ordet. Det brukes gjerne av folk med begrenset kunnskap om og interesse for kultur, og ringvirkningene av den. Det kan brukes for å skaffe seg billige opinionspoeng ved å sette ulike samfunnsbehov- og grupper opp mot hverandre, i en falsk konflikt – for eksempel kunst i offentlig rom mot eldreboliger. Ordet kan på liksom kult og folkelig og capsen på snei-aktig vis signalisere at kunst, det er noe som bare fiffen bør interessere seg for. Det settes ofte i sammenheng med sløseri, og antyder at en betydelig del av skattepengene våre går med til å finansiere slikt.

Fordi ordet er så lett å tolke i den retning, er det viktig – ikke bare for oss kulturarbeidere, men også for byens øvrige befolkning – å få vite om ordføreren i en stor norsk by er en av dem som bruker ordet slik. For det kan da ikke være det han mener? Da ville han jo også antyde at hele yrkesgrupper i Ålesund, fra bibliotekarer til musikere, skuespillere, teknikere, arrangører, filmfolk, fotografer, forfattere, dansere, malere, kuratorer, lærere og formidlere – som altså driver med både lav-, høy, fin- og ufin kultur i en forferdelig miks – i verste fall kan oppleves som en byrde for vår påtroppende politiske ledelse.

Uredelig fremstilling

Hvorfor tar jeg meg så nær av dette, hvorfor leser jeg så mye inn i ett ord? Det er jo bare valgkamp? Jo, fordi Lykkebø Strand faktisk vet bedre. Når han smilende lar seg avbilde på de mye omtalte tømmerstokkene i Ålesund sentrum sammen med Sylvi Listhaug, vifter han med kunsten som en rød klut foran folk som sliter med å betale regningene sine. Det er i beste fall uredelig. Som bystyremedlem vet han at det brukes uvanlig lite kommunale midler på kultur i Ålesund, sammenliknet med byer på samme størrelse. Ålesund kommune brukte 1.868 kroner (SSB-tall) per innbygger på hele kultursektoren i 2022. Bodø, for eksempel, brukte dobbelt så mye. Hvor mange av disse 1.868 kronene går til det Lykkebø Strand kaller finkultur? Det vet bare han, men det er visstnok «en haug med millioner» (Sunnmørsposten, 26. juni). Og dette må være viktig for ham, siden det er en av tre viktige kuttområder han gjentatte ganger har valgt å profilere seg med før og etter valget (i både NRK, Sunnmørsposten, Kommunal Rapport og på FrPs egne nettsider). De to andre er for øvrig «luftslott» og «symbolske miljøtiltak».

Det er med dette lettvinte språket Lykkebø Strand har skaffet seg ordførermakt, men fra nå av er det med den ansvarlige og etterrettelige politikerens ord han må svare for seg. Så snart vi har fått ordførerens definisjon av finkultur, ledsaget av konkrete eksempler på den kuttbare finkulturen vi har i Ålesund i dag, vil det være enkelt å regne ut de potensielle innsparingene. Hvis han klarer å dekke inn en nevneverdig andel av 110 millioner i tapt eiendomsskatt på den måten, blir jeg imponert. I så fall har vi med intet mindre enn en stor tallkunstner å gjøre.