En ting er å lete og kartlegge forekomster av mineraler på havbunnen. Noe helt annet er det å starte utvinning. Det krever en langt større varsomhet.

At en slik utvinning vil foregå langt til havs i svært sårbare miljøer, gjør det ekstra viktig å trå varsomt.

I dag er kunnskapshullene altfor store til at vi kan ta det steget. Steget vi har tatt nå, er kontroversielt nok i seg sjøl.

Et flertall i Stortinget vedtok tirsdag å åpne for leting og kartlegging av mineraler på havbunnen i Barentshavet og Grønlandshavet. Området nærmer seg Norges samla landareal i størrelse.

Mineralforekomster her kan bli et viktig bidrag i det grønne skiftet. Flertallet, som består av Arbeiderpartiet, Senterpartiet, Høyre og Fremskrittspartiet, mener gruvedrift her kan bli en bærekraftig næring.

Det er en omstridt påstand, for å si det mildt.

Norge blir med dette det første landet i verden som tar et slikt steg. Forskere og miljøvernorganisasjoner både i Norge og internasjonalt advarer. En rekke land har gått inn for et midlertidig forbud mot gruvedrift på havbunnen. Det inkluderer EU og land som Sverige, Tyskland, Canada og Frankrike.

I november signerte også 120 EU-parlamentarikere et åpent brev der de ba Stortinget om å avvise prosjektet på grunn av risikoen det utgjør for det marine miljøet og biologiske mangfoldet.

Havforskningsinstituttet har også advart om at forskningsgrunnlaget er altfor dårlig.

Stortingets vedtak gir ingen automatikk for åpning av kommersiell utvinning av mineraler i dette området. I denne omgangen gjelder det tillatelser til kartlegging og leting.

Vedtaket er bare ett steg på vegen.

Det trengs mer forskning på havmiljøet, ytterligere utredning og ny konsesjonsbehandling før vi kan snakke om dette som en industri. Virksomheten som det nå åpnes for, vil først og fremst bidra til å skaffe oss mer og nødvendig kunnskap.

Det kan være både nødvendig og positivt.

Noe av problemet i dag er nettopp de store kunnskapshullene. Vi veit altfor lite til å si om det er mulig å drive slik mineralutvinning bærekraftig. Da snakker vi både om miljømessig og økonomisk bærekraft.

Det er likevel bemerkelsesverdig hvor enkelt dette vedtaket har sklidd gjennom i Stortinget, og da ikke bare med tanke på at det er stor internasjonal motstand.

Det er en tankevekker hvor raskt dette har gått i forhold til hvor mange år vi brukte på debatt om konsekvensutredning av oljeutvinning i Lofoten og Vesterålen. Det handlet også om å skaffe seg mer kunnskap, men den saken hadde så stor politisk sprengkraft i seg at den i dag i praksis er lagt død.