På søndag er det Morsdag.
Den dagen det flommer over av perfekte bilder på sosiale medier, fine sitater og hvor nydelige barn vi har som setter pris på mammaen sin. Og det er fint det. Har gjort det sjøl jeg, tror jeg. Men den dagen var for meg i en årrekke en påminnelse om at jeg sjøl ikke hadde barn, ingen å få morsdagsklem og gave av. Det var dagen jeg ikke orka å se på sosiale medier og hadde mest lyst å bare sove videre. For jeg var ingen komplett kvinne, for jeg hadde jo ikke barn. For som dere mange veit var jeg en av de barnløse damene der ute.
Så mange som 1 av 10 opplever periodevis eller vedvarende ufrivillig barnløshet. Som fikk det spørsmålet jeg alltid grudde meg til, men som jeg visste alltid kom: når skal dere få barn da Renate? Snart på tide nå? Du begynner å bli så gammel at du må snart tenke på det nå! Eller på sammenkomster jeg måtte sitte og høre på de gørr kjedelige samtale om tiss og bæsj og ja, dere veit. Så tenk litt på det på søndag, på morsdagen.
Vi har alle en mor, min er dessverre 50 mil unna og jeg får ikke gitt henne den klemmen jeg så gjerne ville gitt. Noen har mista mammaen sin, noen er så sjukt heldige at de har henne rett ved! Og har du det, gi henne en ekstra god lang klem. Men noen der ute er ufrivillig barnløse, og for de, er den dagen her ekstra sår, og en påminnelse om det de ønsker mest av alt på jord, det har de ikke.
Jeg føler med dere.
-------------------------------------------
Har du noe på hjertet? Send innlegget ditt til meninger@smp.no.