Det vil si å komme på den beryktede Robek lista, noe som gir de kommunene som kommer dit svært begrenset økonomisk handlefrihet. Det politiske «hylekoret» er igjen i full sving med budsjett arbeidet, der de svakaste i samfunnet igjen skal rammes først.

Jeg tør påstå at hovedårsaken til den situasjonen Ålesund er kommet i har sin bakgrunn i politisk vanstyre både lokalt og sentralt.

I dominerende kontrast til de smålige nedskjæringen som nå foreslås, står den lønnsøkningen på ca. kr 100.000,- som sentrale politikere og administrative ledere selv innvilget seg tidligere i år. For hva?

En egendefinert belønning for manglende politisk og administrativ ledelse? Ålesund har utover dette et bystyre, som størrelsesmessig langt overgår det som burde være normalt for en kommune av denne størrelse, i antall personer, og dermed driftskostnader. Dette er eksempel på manglende lokal styring.

Så litt om det ubeskrivelige pengesløseriet, på grunn av sentralt vanstyre. En sammenslåing av kommuner og omstrukturering av Fylkene ble gjennomført under den borgerlige regjering. Dette for å få en mer effektiv kommune- og fylkesstruktur, som på sikt også ville redusere kostnader. Men denne omstruktureringen var jo ikke gratis på kort sikt.

I sin desperate iver etter å komme i regjeringsposisjon, går så Senterpartiet ut i sin valgkamp for stortingsvalget 2021, med lovnader om at med dei i regjering ville dei åpne for muligheten for å reversere kommunesammenslåings-prosessen. Mange velgere beit på denne (og andre) lovnader, med livsfilosofien: «Vi vil ikke ha forandringer, og alt var bedre før».

Mange er også av den oppfatning at ved å gå tilbake til strukturen som var før, blir alt som før. Dette er dessverre feil.

Senterpartiet kom i regjering, og måtte i det minste innfri noen av de meningsløse, kostnadsdrivende lovnadene sine. For ettertid har vi sett hvordan Senterpartiet sin popularities i befolkningen har utviklet seg.

Å splitte Haram ut fra Ålesund er anslått til å koste ca. kr 230 mill. NOK, men ingen vet hva den reelle prislappen vil blir. Det er fra Senterpartiet sin politiske ledelse gitt lovnader om at staten skal dekke kostnaden med splitting av kommuner. Nå er diskusjonen i full gang om hva som er nødvendige og hva som er øverflødige kostnader. Dette gir jo grobunn til massive og kostnads drivende diskusjoner mellom politikere og byråkrater, men det skaper ingen verdier.

Man skal jo skille mellom kommune- og statsbudsjett, men 1 krone av offentlige midler bør og skal forvaltes på en mest mulig effektiv måte. Min påstand er at å utføre folkeavstemning på splitting av kommuner som alt er sammenslått, er å drive demokratiet for langt. Det bør i hvert fall gis en prøveperiode på minst 10 år. Også i et ekteskap er det enkelte som skiller seg etter 1–2 år, så snart man møter problemer, mens andre holder sammen livet ut. Hva er det neste man skal ha folkeavstemning på; kanskje om man ønsker en snørik eller snøfattig vinter?

Mitt forslag: Kanseller splitting av Ålesund og Haram, og bruk noe av de 230 mill. NOK til å opprettholde og bedre tilbudene til de svakeste i Ålesund kommune. Ikke til ufortjent lønnsøkning til udugelige politikere og byråkrater.