I en artikkel i Sunnmørsposten 28.01.2023, setter journalist Kristian Stenerud fokus på økte avgifter i fotballen, og at det gradvis har blitt dyrere å ha barn aktivt med i organisert fotball. At mange faktisk ikke lenger har råd til å drive med idretten. Vi leser også artikler om f.eks. sportsklubben Herd, som med sin omlegging og økte satsing, har fått betydelig høyere avgifter.

Artikkelen til Stenerud setter stort fokus på behovet for støtteordninger, og at politiske grep må gjøres rundt dette. Vel og bra! Men, det artikkelen overhodet ikke berører, eller stiller spørsmål ved; er hvorfor det blir så dyrt å drive idrett? Vel koster det penger å drifte anlegg, og den generelle prisveksten er høy,- men det koster også å ha personer på lønningslisten. Etter hvert har et stort antall personer både knyttet til administrasjon, drift og treningsaktivitet funnet sin vei inn i på lønningslisten hos idrettslagene.

I vårt lokale idrettslag på Blindheim, ser vi at stadig flere personer inngår i administrasjon og drift/trening, og blir avlønnet for dette. Kostnaden for dette går direkte eller indirekte videre til foreldrene. Man betaler i dyre dommer for å være med, – ikke bare hos Herd.

Tidligere var det nesten slik at du kunne kjøpe deg et par fotballsko, og starte med fotball. Slik er det ikke lenger. Man betaler tusenvis av kroner i medlemsavgifter, aktivavgift, i tillegg har man kjøpsforpliktelser på fisk, ved, kaffe, toalettpapir og mye annet. I tillegg kommer selvfølgelig deltakelse på turneringer og arrangement, hvor foresatte også er forventet å skulle bistå med både bakst, matlaging og dugnader i mange ulike former gjennom et år.

Vel ligger det spillemidler, momsrefusjon og sponsorinntekter inne i regnestykket. Men, poenget er; at idrettslagene øker driftsnivået, og man skyver det meste av regningen videre til foreldrene, – for at en gruppe mennesker- med eller uten studiepoeng i idrettsfag, skal få realisere seg selv gjennom klubbaktiviteter og klubbdrift.

Til hvilket mål og formål? Det kan umulig være å følge den vellykkede og profesjonelle talentmodellen man eksempelvis har lyktes med på Island, – for både Herd og Blindheim spiller i 4. divisjon! Det gjør også mindre og lokale klubber som Bergsøy, Hovdebygda, og ellers Senja, Salangen og Bossekop! Eller er gruppen av ansatte nødvendig for å utvikle inkluderende breddeidrett?

Det hele får jo også et skjær av komikk over seg, når personer som hever lønn i klubbene samtidig stiller krav og formaninger om hvordan foreldre og foresatte skal disponere sin ubetalte fritid inn mot de samme aktivitetene, som de selv får betalt for. Flere burde kanskje stille spørsmål ved klubbmodellene, og hvor det blir av pengene idrettslagene faktisk forvalter gjennom turneringer finansiert av skuffekaker og dugnadstimer? Hvor mye av pengene fra de ulike arrangementene, som faktisk går videre til de enkelte lag for sine respektive håpefulle, og hvor mye som tilflyter administrasjon, drift og trenere? I hvilken grad bidrar kostnadspresset i klubbene til å gjøre disse ekskluderende?