Ambulansepersonell og brannmannskaper har særaldersgrenser fordi samfunnet setter ekstra strenge krav til at man er fysisk og psykisk skikket.
Tenk at du kolliderer og må hentes av ambulansen, hvert sekund teller. Da er det greit at ambulansepersonellet er skikket, uansett hvor, uansett når.
Eller at huset ditt begynner å brenne, eller at du sitter fastklemt i bilen du nettopp kolliderte med. Da er det greit at brannfolka oppfyller kravene og ikke nøler før de klipper deg løs eller løper inn i det brennende huset.
Hva med operatøren på 110-sentralen som normalt skal, fra du ringer til innsatsstyrke er alarmert, ikke bruke mer enn 90 sekunder på dette.
Pensjonistforbundet: Helt nødvendig med økt kjøpekraft
Spesielt for ansatte i brann & redning, er at man jobber døgnkontinuerlig skiftordning med høyere årstimetall. Ellers i samfunnet innebærer dette maks 33.5 t arbeidsuke, men i brann & redning har men 42 t arbeidsuke, dvs. etter 30 år i tjenesten så utgjør det mellom 6 til 7 årsverk.
Særaldersgrenser er ikke et ansattgode, men innbyggervern. Det handler om publikums sikkerhet og ansattes sikkerhet.
Vi er nok alle omforent om at verden endrer seg, levealderen økes, og at behovet for å sikre ett bærekraftig velferdssystem er viktig. Det er nok alle involverte parter som sitter rundt forhandlingsbordet innforstått med, men det kan ikke være på bekostning av samfunnssikkerheten.
Solberg-regjeringen fjernet plikten til å gå av på særaldersgrenser før de nye reglene for opptjening av livsvarig pensjon var på plass. I prinsippet flyttet de ansvaret over på hver enkelt ansatt, være seg renholder, helsefagarbeider, brannkonstabel og ambulansefagarbeider. Mennesker i tunge yrker skulle jobbe lenger, og ta sjansen på at helsa holdt. At en verdig pensjon skulle gå på bekostning av helsa?
De som har gått inn i noen av de viktigste jobbene i samfunnet, må sikres en verdig pensjon, når de trenger den.