Ofte er de forklart ved å overforenkle effekten av ulike hendelser i markedet, og dermed skapes uro blant mannen i gata, og det hentes inn aksept for tiltak med negative effekter.
Når en bedrift går bort fra en prisorientert prissetting, og går over til en markedsorientert prissetting, bidrar den økte avsetningen til en høyere inflasjon i større grad enn det endringer i tariffene makter.
Svaret på problemet er ofte, i det offentlige rom, å bremse kjøpekraften til forbrukerne. Men det blir helt feil. Fordi den forhøyde gevinsten i selskapene består videre.
I det siste har prisene på enkelte varer steget uvanlig mye, uten at det er grunnet i økte produksjonskostnader.
Som eksempel har produksjonskostnaden på en vannkraftbasert KW stått nesten helt i ro de siste tjue årene. Men i den senere tid er prisen på strøm i store deler av Norge økt to, fem og ja til og med tifold. Dette betyr at en større del av prisen til kunde har en direkte positiv effekt i regnskapet til strømselskapet.
Det er denne «kostnadsfrie» profitten som er inflasjonsdrivende. Denne effekten vises også i andre varesortiment som drivstoff og matvarer.
Det som skjer, er tydelig. Selskap som leverer livsnødvendige varer og tjenester, kjører en sterkt inflasjonsdrivende prispolitikk, og regjeringen i en panisk gest, strammer inn for kundene, mens den egentlige årsaken til høyere priser, nemlig selkapsgrådigheten, for herje fritt.
Nå er det vanlige folks tur, skrøt duoen Støre og Vedum. Det de mente er at nå er det igjen vanlige folks tur til å bli flådd. Den norske lønnsmottakeren taper kjøpekraft, og de store selskapene tjener penger som aldri før. Midt i en global krise.
På toppen av kransekaka står kumpanene Jonas og Trygve og ser på at Norges Bank hever styringsrenta.
La meg stille et spørsmål her; Hvor går de ekstra pengene som kommer inn til bankene ved rentehevinger? I alle fall ikke til vanlige folk! Kanskje til inflasjonskameratene?