Jeg tenkte umiddelbart at faktisk måtte jeg være foran mi tid, for jeg har spist denne delikatessen i nesten 88 år. Og det var mor mi, ho Anna Karoline Jangaard Grytten som tok meg på fanget og sørga for at denne tradisjonen, som hadde vært i slekta i uendelige århundre, gikk videre.

Jeg kan vel si at torskehaud er det beste jeg vet. Og jeg suger og slafser i meg absolutt alt som kan gå ned gjennom halsmotet av denne herlige retten. Kjeven, innmaten...ja til og med blodet, hjernemassen og slimet rundt øyesteinene, etc. går ned på høykant. Og mens jeg husker det: Torskehode er den beste ingrediens til cabaret.

Det har også lykkes meg å overføre denne eksklusive og maskuline matretten til flere av mine 19 barnebarn. Jeg hadde fryseren full med torskehode og så starta vi familiens torskehodeclub.

Line, fornem oslodame, blei valgt som stiftelsens første president. Og fryseren blei fort tømt, for så igjen å bli fylt opp av nye torskehaud.

Som nygifte arbeidet kona mi og jeg på heiltid i Frelsesarmeen. Vi blei sendt til Nord-Norge for å betjene armeens lille stasjon på Borkenes. Jeg drog til utposten Grøtavær for å holde møter. Jeg ble innlosjert hos ei fiskerfamilie. De hadde livretten min til middag (torskehode). Jeg fikk kjøttkaker, de måtte jo ha noe «finere» til predikanten ... Jeg åt mine kjøttkaker for "folkeskikkens" skyld. Men jeg misunte de torskehauda ganske ettertrykkelig.

«Kanskje du vil ha dessert», spurte mitt gode vertskap. «Ja, takk, men da vil jeg ha torskehode», var mitt kontante svar. Og slik blei det.

Nå skal torskehode bli menneskemat. Det var på tide!