Trygge på at vi kan slappe av i eget land uten at våre venner, kolleger, samboere, bekjente, eller en selv skal føle seg utsatt og iakttatt.
Men slik ble det ikke.
En person valgte å få utløp for sitt hat. Og i etterdønningene av dette har hundretalls mennesker følt seg berettiget til å få utløp for sin frykt, skepsis, usikkerhet og hat ovenfor et mangfoldig og rikt samfunn.
Et samfunn hvor alle kan føle seg trygge på å kunne elske den man elsker, forelske seg i den man ønsker og kunne snakke fritt om sine ønsker i livet.
Jeg håper inderlig at vi nå ikke blir stilnet, at vi som ønsker et mangfoldig og respektfullt samfunn blir apatiske og handlingsløse.
Nå må vi stå opp for våre meninger, si imot dem som ønsker å redusere frihet og mangfold. Men vi må gjøre det på en måte som får haterne til å tenke seg om. For hva er de egentlig så redde for? Jeg kommer aldri til å forstå det.
Til høsten håper jeg at de som blir nye studenter ved våre studiesteder møter hverandre med respekt og åpenhet. At man er rause med hverandre, og åpen for å diskutere konstruktivt om hvordan man ønsker at studietiden skal være, og hvordan man ønsker at samfunnet skal være.
For uavhengig av om du er student, foreleser, arbeidstaker, arbeidsgiver, pensjonist eller barn, så kan du gjøre en forskjell.
Ved å stille åpne spørsmål når du ser at kameraten din, bestevenninna di, barnebarnet ditt eller andre er forelsket. Hvem er du interessert i da? Ikke hva heter han eller hun da?
Antakelser om at det alltid er det motsatte kjønn, er det som bidrar til å bygge og ivareta skapet. Riv skapene, og vær åpne for at du er den vedkommende er forelsket i, og ta komplimenten om du ikke gjengir følelsene.
Vær med å skap inkluderende og gode studieliv, og arbeidsliv til høsten. Bidra til at vi snur denne forferdelige utviklingen vi nå har fått. Norge er best når vi lar landet vårt være inkluderende. Og er du usikker på noe om noen, snakk med dem, ikke om dem.