Flere og flere unge sitter hjemme og klarer ikke delta i samfunnet. De siste årene har jeg møtt foreldre som lurer på om det er de som har gjort noe galt, eller om det er samfunnet som har sviktet barna deres.

Disse unge har en tendens til å gå under radaren, og de er ofte usynlig i klassebildet. For lærere og andre som har med dem å gjøre kan de oppleves som behagelige og lite krevende. Faren er at de fortsetter å være usynlige i samfunnet fordi de ikke får den hjelpen de trenger.

Nesten alle unge blir tidlig påvirket av hva alle andre gjør. Sosiale medier gir mange en følelse av forventning om hva de kan klare å oppnå både i skole/arbeid/fritid. I sosiale medier vises det ofte en tilsynelatende perfekt verden, og noen gir tidlig opp å følge denne veien. Allerede i barneskolen velger de bort å følge de andre i klassen. Dette henger ofte sammen med det sosiale også. De har utfordringer med å være sosiale etter skolen, og ønsker ikke delta på aktiviteter på fritiden. Verden kan fort bli konsentrert om det som skjer på nettet hjemme, på sitt eget rom. Der kan de være seg selv, og slippe å bli vurdert av noen. De føler på mestring mer på nettet enn utenfor.

Dette gjelder i større grad gutter enn jenter, selv om det øker også blant jentene. Noen klarer seg gjennom videregående skole også, men er usikre på hva de ønsker å gjøre videre. Dermed ender de opp flere år hjemme etter grunnskole/videregående skole, og det blir ofte en stor barriere å finne veien ut. Dette skaper mye stress med de tankene de har på egne evner, noe som kan slå ut både psykisk og fysisk.

De fleste prøver den første tiden å få det til, enten gjennom tilrettelagt skolegang, eller ulike jobbtiltak. Det kan gå bra en periode, men mange gir opp. Både foreldre og de selv står fortvilte tilbake. Tiltakene som tilbys er for krevende for mange av de som sliter. Vi vet at sosial angst kan bli et resultat av isoleringen.

Innsatsen for å unngå uføretrygdede unge mennesker som fysisk sett ikke er uføre må styrkes!

Jeg har de siste årene jobbet nært med flere av de som står oppe i denne situasjonen.

Det finnes i dag mange ulike tilbud for de som kommer i denne situasjonen, men langt fra alle fungerer. Sammen med foreldre og de unge selv har vi klart å skape trygghet. Sakte bygges opp både selvtillit, interesser og tro på å lykkes.

En følelse av å være en viktig brikke i samfunnet, der de er ønsket og at samfunnet trenger dem. Mange i mitt nettverk i arbeidslivet har åpnet dørene for at de skal få prøve seg i ulike bedrifter, noe som har resultert i noen varige arbeidsplasser.

Samfunnet trenger arbeidskraft og flere hender, derfor er det viktig at flest mulig får anledning til å delta. Hva koster det for de det gjelder, de som ikke føler de passer inn?

Alle mennesker teller, også de som aldri ber om noe!