Professor emeritus Peder Haug, Høgskulen i Volda, setter søkelyset på dagens skole i en glimrende og fremtidsrettet kronikk i Sunnmørsposten 1. mars. Jeg har selv noen pensjonistår bak meg, etter 37 års virke på samme skole, men var så heldig å få være tilkallingsvikar når det var behov for det i 10 år på «min» skole etter at jeg hadde takket av.

De siste årene var under digitaliseringens inntogsmarsj, og jeg forsto ganske snart at i det «faget» ble elevene lærer og jeg en nysgjerrig elev. Og utrolig nok skapte det nærhet mellom elev og lærer. Fra pekestokktilværelsen ved kateteret endte jeg som en samtalepartner og nysgjerrig nybegynner.

Der var særlig i en 7. klasse med stort vikarbehov på grunn av klasselærers sykdom at jeg kom til å tilbringe store deler av mitt siste «skoleår». Og det gikk ikke lenge før jeg skjønte at 13-14-åringene var «skoletrøtt» og lei av teoretisering og akademisering, normerte prøver og scoring på poengtabeller.

Som den erfarne speiderleder jeg også var, visste jeg at i begynnelsen av tenårene er elevene sugen på å teste ut andre sider av livet enn gangetabellen og prosentregning. Så jeg ønsket å gi dem andre opplevelser.

Siste timen fredag la vi bort alle bøker og alle krav. Da pakket de ned alle «stressfaktorene» og inntok den stilling de ønsket, enten på pulten eller på gulvet, og jeg leste høyt for dem fra bøker jeg selv husket engasjerte i den alderen. Jules Verne var en favoritt, med «En verdensomseiling under havet», eller den «norske Robinson» i Falck-Ytters «Håkon Håkonsen». Av og til avbrøt jeg lesingen på et spennende sted i teksten og spurte: «Hva tror dere skjer nå?» Stort engasjement!

Jeg oppdaget også at klassen nesten aldri hadde vært på sløydsalen. Formingsfaget var tekstilarbeid og litt tegning/maling, – og mye teori. De frydet seg ved sløydbenkene! Det ble dekorerte brødfjøler og leikebåter til småsøsken og skrin til bestemor. Og jo da – vi brukte noen norsktimer og noen mattetimer også, ikke bare formingstimene.

Sang var på dette tidspunktet ikke tatt bort som tema i musikkfaget, så vi sang av hjertens lyst, uten noen teoretisk kunnskap verken om hvordan stemmen skulle brukes, eller om forfatter og komponist, bare pur sangglede, og det resulterte i at klassen hilste lærerpersonalets juleavslutning med en tostemt «Det lyser i stille grender»…

I april – på 80-årsdagen i fjor – fikk jeg hilsen, enten på e-post eller fysisk – fra 14 av elevene i denne klassen. De er nå i 20-åra, spredt rundt på studier eller andre engasjement.

En av dem skrev: «Du lærte oss å lære, og det er mye mer enn å pugge!» En bedre bursdagshilsen kunne jeg aldri ha fått! Jeg ønsker å dele dette, som et apropos til at skolen må være mer enn fagtimer der elevene sitter i ro og forbereder seg mer eller mindre engasjert til de neste normerte teoretiske prøvene.