I en urolig verden begynner den norske forbrukeren å erkjenne at vi må produsere mer av maten vår selv, og på egne og fornybare ressurser. Samtidig må landbruket redusere sitt miljøfotavtrykk. Dette avtrykket har to viktige dimensjoner, klimagassutslipp og arealdisposisjoner som truer biologisk mangfold. I Norge forfaller store beiteområder i utmark på grunn av for få beitedyr.
Ny leiar i Bonde- og Småbrukarlaget
Når Norge har 3 prosent dyrket jord men hele 86 prosent utmark og beiteland, og mye beitemark gror igjen, legger det en del rammer rundt hvilket landbruk vi må legge til rette for om vi ønsker oppnå viktige bærekraftsmål.
Dyrkajorda må prioriteres til korn, frukt, grønnsaker og vinterfôr til dyra våre. Dermed må vi legge til rette for beiting mest mulig i utmark. Det vil stille krav til betydelig omlegging av norsk husdyrhold.
Store besetninger vil ha problemer å beite i utmark. Utforming og plassering av fjøs, samt utviklingen av storferasene gjør dette ytterligere krevende. Vi må utvikle en politikk hvor det skal lønne seg for bønder å tilpasse dyreholdet til det ressursgrunnlaget bruket har, både på inn- og utmark.
Skal vi opprettholde matproduksjonen må vi derfor ha flere bruk med mindre besetninger for å kunne utnytte beiter på en bærekraftig måte. Samtidig må vi ta vare på de bruka vi har. Vi har ingen bonde å miste.
– Skjebnetida for norsk mjølkeproduksjon er no
Løsdriftskravet må håndteres slik at ikke alle melkebruk må bygge nytt. Bygningsmessige utbedringer og driftsmessige løsninger som ivaretar dyrevelferden må prioriteres.
Et økonomisk krafttak for å ta opp igjen seterdrifta vil være et prosjekt av nasjonal verdi både når det gjelder kulturskatter, biologisk mangfold og en bærekraftig matproduksjon.