Det er store utfordringer knyttet til dagens oppdrettsindustri. Sykdom florerer, dødeligheten er skyhøy, utslippene er store og risikoen for rømninger er alvorlig.

I fjor rømte ca. 56.000 laks fra oppdrettsanlegg. Og omtrent 18 % av fisken i merdene døde før de i det hele tatt kom ut av merdene. På hvilken gård ville vi godtatt at 18 % av kyrne eller sauene hadde dødd i fjøset?

At oppdrettsindustrien ikke er bærekraftig, kan vi også se på industriens påvirkning på omgivelsene. Én eneste oppdrettsmerd med 3100 tonn laks slipper ut ca. 1500 tonn (ja, tonn!) avføring og slam per år. Mowi har selv sagt at de ser for seg utslipp på omtrent 7000 tonn i året fra anleggene de planlegger i Sulafjorden.

Dette er altså bakgrunnen når Mowi nå vil starte opp oppdrett i Sulafjorden.

Men for å få plassere ut merder, er de avhengig av at politikerne gir klarsignal. Derfor har de satt i gang en lobbyoffensiv, hvor målet er å overbevise politikerne om å åpne fjorden.

Argumentene er økonomiske, og representanter fra Mowi frister med «etableringsbonus», andre inntekter og arbeidsplasser. De økonomiske fordelene trekkes fram og man kan nesten få inntrykk av at Mowi tror de kan «kjøpe» fjorden. Samtidig spilles de miljømessige konsekvensene ned.

Denne saken handler om den konkrete fjorden, men i bunn ligger også et prinsipielt spørsmål: Skal det virkelig være greit at man forurenser og driver industri på bekostning av natur og dyrevelferd så lenge man bare betaler litt til kommunen?

Det er dette politikerne i kommunen nå må ta stilling til.

Vi i MDG har allerede tatt stilling, og vårt standpunkt er krystallklart: Vi sier nei til alle nye åpne oppdrettsanlegg. Vi må over til lukkede anlegg og kravet til industrien må være null utslipp, null lus, null rømming og lav dødelighet.

Så lenge Mowi ikke kan levere dette, klinger oppdrettsanlegg i Sulafjorden dårlig. La oss heller bevare fjorden og vise oppdrettsselskapene at noen sedler på bordet ikke alltid er nok til å få det som man vil.