Som politikere opplever vi stort trykk fra oppdrettsindustrien for å åpne nye områder for oppdrettsanlegg. Vi blir invitert på turer, servert treretters lunsj i spektakulære omgivelser og vi får høre hvilke enorme verdier denne industrien skaper.

Når vi i forrige møte i fylkesutvalget fikk på bordet en sak som handlet om hvorvidt man skulle åpne for et nytt anlegg, var derfor resultatet i stor grad gitt på forhånd. Denne gangen var det oppdrettsselskapet Hofseth som ville åpne et nytt oppdrettsanlegg i verdensarvområdet Geiranger.

Det syntes Ap, SP, Høyre, FrP, Venstre og KrF at var en god idé. I realiteten er det en dårlig idé. Men når økonomi står mot natur, vil nesten alltid økonomiske hensyn veie tyngst hos disse partiene. Slik ble det også i dette tilfellet.

Anlegget som det her gjelder, skal ligge på land. Dette trekkes av mange fram som en fordel, fordi man kan slippe risikoen for lus og rømming. Det er imidlertid ikke nok når risikoen for andre miljøskader er så stor.

En faglig utredning av hva som kan bli konsekvensene av å etablere dette oppdrettsanlegget, har konkludert med risiko for miljøskade på alle miljøparameter. Det gjelder blant annet for det marine naturmangfoldet, landskapet og vannkvaliteten i fjorden.

For eksempel vil utslippene bli store. For selv om anlegget ligger på land, skal avfallet slippes ut i fjorden. Erfaringen fra lignende anlegg er at utslippet av nitrogen vil være rundt 3200–4500 tonn i året. Til sammenligning er det totale utslippene fra alle anleggene i Storfjorden i dag omtrent 662 tonn. Det dreier seg altså om enorme mengder.

Det som gjør denne etableringen ekstra ille, er at det ligger delvis i verdensarvområdet. En del av å være verdensarvområde, er at slike områder skal være lysende eksempler på den beste naturforvaltningen. Oppdrettsanlegg er mye, men eksempler på den beste naturforvaltningen er de desidert ikke.

Ikke overraskende har også UNESCO advart og frarådd etableringen.

Mange peker på landbaserte oppdrettsanlegg som fremtiden. Dette anlegget viser at det ikke bør være tilfelle. Konsekvensene vil bli store og naturinngrepene enorme dersom videre etablering av oppdrettsanlegg skal skje på land.

I stedet bør fremtiden være lukkede anlegg i sjø. Dette er Hofseth i gang med å utvikle, og det fortjener de honnør for. Med slike anlegg kan man sikre null rømming, null lus, null utslipp og lav dødelighet–samtidig som man tar vare på den unike naturen og det verdifulle kulturlandskapet vi har.

Selv om trykket fra oppdrettsindustrien er stort, så må vi politikere ha mot til å si nei. Og i et verdensarvområde bør terskelen for å si ja, være særdeles høy. I stedet bør man legge til grunn et føre-var prinsipp. Det gjør vi i MDG. Derfor sier vi nei til denne etableringen og vi sier nei til å spille hasard med verdensarven.