I flere kronikker og innlegg i Sunnmørsposten den siste tiden er det argumentert for at den nye Ålesund kommune skal forlate den nøytrale språkpolitikken, og gå over til nynorsk som administrasjonsspråk. Det har vært hevdet at nynorsk ligger nærmest dialekten i den nåværende bykommunen, og at mange viser en nedlatende holdning til dem som benytter nynorsk i skrift og tale.

Som innflytter fra en nynorskkommune i Rogaland, og med nynorsk som skriftspråk til og med videregående skole, kjenner jeg meg ikke igjen i slike påstander.

Jeg oppdaget riktignok tidlig at bokmål var et skriftspråk som lå bedre til rette for meg personlig å uttrykke meg på. Men dialekten i Ålesund oppfatter jeg som mest preget av bokmål, men med innslag av dialektuttrykk fra distriktet.

Slik er det også i byer som Trondheim, Bergen og Oslo. Dialektuttrykkene vil alltid finnes. De har med identiteten vår å gjøre, og er med på å sette farge på det muntlige språket vårt.

Men hele poenget i den språkdebatten som foregår nå, er ikke det muntlige språket men skriftspråket.

Og i Ålesund så skriver de aller fleste på bokmål. Også i utkanten av den nåværende bykommunen har det etter hvert blitt flere bokmålsklasser i skolen. Etter sammenslåingen med nynorskkommunene, vil det fremdeles være flertall av bokmålsbrukere.

Mot denne bakgrunnen virker det ikke logisk at administrasjonen i kommunen skal tvinges til å forlate språknøytraliteten, og pålegges å sende ut all informasjon til innbyggerne på nynorsk. Mange bokmålsbrukere vil føle dette som et press fra mindretallet. Jeg er redd det heller ikke vil fremme bruk av nynorsk i det lange løp.

Som plaster på såret pekes det på at administrasjonen skal få være språknøytral i intern kommunikasjon. Et hundretalls kollegaer skal altså få være språknøytrale seg imellom. En del av den interne kommunikasjonen i administrasjonen foregår vel i alle tilfeller muntlig, og da på dialekt fra ulike distrikter. Altså hverken på bokmål eller nynorsk. De fleste skjønner at dette bare er skuebrød.

Alle uttrykker vi oss mest presist på det skriftspråket som faller oss naturlig, enten det er nynorsk eller bokmål.

Skriv fra offentlige etater må være presist formulert, ellers kan det føre til misforståelser og feiltolkninger. Et forslag fra Norsk Målungdom i Smp 04.07.19 om å kurse kommuneadministrasjonen i nynorsk skriftspråk, vil nok hjelpe litt. Men det vil være langt bedre å tilby kurspenger til begge målfører, og overlate valg av skriftspråk til den enkelte.

Hvis vi ikke får lov til å bruke den skriftformen som vi finner mest naturlig, blir det mer fristende å ta i bruk termer fra andre språk.

I norsk språk merkes spesielt en økning (eller «eskalering» som det nå er «in» å si) i bruk av engelske ord og uttrykk.

Dette er lite ønskelig, og språknøytralitet kan være en del av forsvaret mot denne utviklingen.

Skal Ålesund kommune konsekvent benytte nynorsk i sin kommunikasjon til publikum, må kontorsystemer, slik som titler, arkiver, maler og skjemaer oversettes til nynorsk.

En del vei- og gateskilt, informasjonsoppslag og liknende må omarbeides.

De økte kostnadene må selvsagt skattebetalerne ta.

Nynorsken er utvilsom under sterk press i dag. Men begge målformene vil kunne leve side om side i en språknøytral kommune.

Språket fikk utvilsomt en stor betydelig i denne sammenhengen frem mot unionsoppløsningen.

I tillegg bidro nynorsk til at bokmålet ble normalisert og frigjorde seg fra mye av den sterke danske påvirkningen.

Dette var språkmannen Knut Knudsen allerede i gang med på den tiden, men nynorsken påskyndet arbeidet.

Både bokmål og nynorsk er vel i dag så levedyktige språk at de ikke trenger å tilføres kunstig åndedrett i form av udemokratiske inngrep i språkvalget.

Tvert imot, språknøytralitet betyr vern av de norske skriftspråkene!

Tarald Rørvik

Har du noe på hjertet? Send innlegget ditt til debatt@smp.no.

Her finner du alt meningsstoffet på smp.no!