Sidan 2017 har vi brukt tallause timar til å rydde opp det andre har kasta eller «mista», og det gledelege er at vi ser ei markant forbetring av etterslep på ting som har lege i naturen altfor lenge.

Heilt til i år har oppryddinga vår i Plastfritt Hav vore finansiert over statsbudsjettet, og med Venstre i regjering så var det godt med midlar og ei solid satsing. Når sitjande regjering krympar budsjetta frå 100 millionar til 70 millionar og no til 30 millionar så seier det seg sjølv at gode tiltak plutseleg står på bar bakke. Berginga for Plastfritt Hav kom med ei tilleggsløyving frå Handelens Miljøfond på 50 millionar, og dei 300 tusen vi ber om årleg gir god valuta for dei rundt 30 tonna vi plukkar kvart år. Dessutan gjeng det store summar frå oss og til skuleelevar som jobbar dugnad ilag med foreldra sine for å kunne ha midlar til å reise på skuletur med godt samvit. Eg kunne ha skrive side opp og side ned med fordelane ei slik satsing har for både samhald, kvalitetstid med og mellom foreldre, miljøbevisstheit og bort imot mobilfri sone, men nøye meg med å seie at det er ekstremt viktig for eit reint lokalmiljø og gir ei solid dose frisk luft.

At Handelens Miljøfond er sett opp for å redusere bruk av plastposar, er ironisk nok det som vil kutte straumen av pengar til oss som driv med opprydding. Forslag frå EU er at vi alle skal redusere plastposeforbruket til 40 posar per år, og i Noreg brukar kvar innbyggar heile 135 posar i året og er nesten på verdstoppen. Med ei avgift på 1 kr inn til fondet for kvar pose vi brukar, ser vi fort at også her vil vi oppleve ein reduksjon på 70 % i disponible midlar. I Sverige vart nettopp poseavgifta sett opp til 3 kr per pose. Mitt håp er at vi fylgjer etter, og sikrar inntektene til miljøfondet, for det her er ei rettvis avgift der folk har eit sjølvstendig val om å ta med pose i butikken, og dermed unngå avgift i det heile.

«Tomflaske og sunnmøringa finn du over alt» er eit kjend uttrykk, men at vi no finn eit aukande tal boksar og flasker med pant, er eit solid teikn på at panten ikkje er høg nok. Kvifor pant på glasflasker forsvann over natta er også til å undrast over, for problemet med glasbrot til skade for menneske og dyr er og aukande. Og fleire bønder har hjarteskjerande historier om dyr som har fått magesekken kutta opp av boksar som har blitt mala opp som knivar og som har blanda seg med graset. Med pant som svir hugsar ein å levere tilbake alt, og om ikkje gir det i alle fall ei litt meir anstendig inntekt til dei som ser verdi av å plukke opp etter andre.

Forbod, skattar og avgifter er ei heit potet i valkampen. Men i det her tilfellet gjeld det prinsippet om at den som forureinar også skal betale. For det er greitt å plukke søppel so lenge det gir dekning av kostnadar. Og da ut ifrå prinsippet at det gjeld gamle synder og at vi visste ikkje betre. Men no veit vi at havet ikkje toler dette, og handlinga bør kome deretter.