I januar 2024 er det dessverre mye man kan skrive om i avisa. Jeg vingler fra apati til raseri på ukentlig basis over hvordan mennesker behandler hverandre på denne planeten. Det jeg velger å fokusere på i dette innlegget er derimot nedbygging av norsk natur på Sunnmøre, tilsynelatende med plettfri samvittighet.

Jeg er klar over at jeg i dette innlegget står i fare for å tråkke mange dyktige gründere og businessfolk på tærne. Det synes jeg de bør tåle.

Vi kunne i forrige uke lese i Sunnmørsposten om Sula-gondolen at: «Knut Flakk hadde ikkje fått med seg NRK-saka, men svara likevel dette når vi spør om det blir bygd ned for mykje natur i Norge: – Nei, det trur eg ikkje. Eg trur problemstillinga er mykje meir relevant i andre land enn Norge, svarar Flakk».

Jeg synes det er ufattelig at norske gründere får tro, håpe og gjøre som de vil i norsk natur, så lenge de har nok penger og tålmodighet. Jeg forstår ikke denne stormannsgalskapen. Naturen vi har her i Norge og på Sunnmøre bør vi ta vare på, ikke bygge ned på grunn av kortsiktige gevinster.

Når man får forskere og til og med Statsforvalteren imot seg, hvorfor tenker man likevel at dette er greit? Hvorfor gir politikerne dem lov? Arbeidsplasser alene synes jeg ikke er nok, selv om det alltid er argumentet.

Vi vet ikke hvordan norsk arbeidsliv ser ut i fremtiden, og jeg synes det er korttenkt å risikere naturen for noen få arbeidsplasser de neste tiårene. Hva med de neste 500?

Etter mange års kamp ønsker Roger Hofseth fortsatt å etablere masseoppdrett i de nedlagte olivingruvene i Raudbergvika i Storfjorden, til tross for at Statsforvalteren har satt foten ned, nyligst fredag 26. januar 2024. I 2021 sto det i Sunnmørsposten: «Statsforvaltaren omtaler utsleppa som enorme og samanliknar det med utsleppet av kloakk frå Oslo by. Det er snakk om mengder som det er vanskeleg å sjå føre seg. Dette skal renne ut langt inne i Storfjorden rett ved grensa til Verdsarvområdet og Geiranger-Herdalen landskapsvernområde».

Jeg er redd for konsekvensene om Hofseth likevel får starte oppdrett, og som en ivrig fritidsfisker i Norddalsfjorden er jeg i tillegg spent på om jeg får noe fisk her de neste årene. Det er ikke sikkert. Vi vet hvordan Oslofjorden ser ut.

Jeg er ikke forsker. Jeg er ikke biolog. Jeg er ikke ekspert på dette. Men når vi ser at fagfolk og Statsforvalteren i realiteten ikke har noen makt i Norge, synes jeg vi er på en veldig skummel vei. Politikerne gir etter hvert etter i veldig mange av sakene.

At norske gründere benytter seg av dette smutthullet er forståelig, fordi penger er deres språk. Uten utvikling og utbygging er det vel stillstand? Her er jeg uenig. Vi må tråkke på bremsen før norsk natur ødelegges enda mer. I dette scenarioet er naturen David – og kapitalismen og stormannsgalskapen Goliat.

Jeg håper David vinner – men han trenger mange flere på sitt lag. Dette er på ingen måte en rettferdig kamp. Til dere jeg nå har tråkket på tærne: Det er godt ment. Vi er alle glade i Norge, vi er glade i folka og vi er glade i naturen. Men jeg vil at vi skal tenke langt fram i tid.

Det må kunne gå an å skape arbeidsplasser uten å ødelegge naturen! Vil dere bli husket som de som bygde ned norsk natur for økonomisk gevinst, eller vil dere være dem som snudde skuta? Dette spørsmålet går til oss alle.