Media ønsker å formidle politiets arbeid og sette søkelys på ulike hendelser. Informasjonen får de ofte fra politiets operasjonsleder. Men hva skjer med troverdigheten og tilliten når media velger å bygge saken sin på bruddstykker av det som blir formidlet? Dette ønsker jeg å belyse fra mitt ståsted som operasjonsleder under hendelsen i Nedre Strandgate i Ålesund tidligere i år.

Lørdag 28. januar kl. 09.32: Melding til operasjonssentralen om at en blodig mann med lite klær, sitter/ligger på bakken. Han er ifølge vitner skremmende og folk tør ikke å nærme seg ham. Etter hvert får vi en sivil politipatrulje til stedet. Vi kontakter ambulanse umiddelbart etter første melding, og holder jevnlig kontakten fram til disse er på stedet. Jeg som operasjonsleder får etter noen minutter informasjon fra patruljen om at de har tatt kontroll på en person, og at de deretter måtte starte livreddende førstehjelp. Jeg forstår at det står om liv.

Mens dette pågår får jeg telefon fra Sunnmørspostens journalist. De ønsker opplysninger omkring hendelsen. Jeg gir informasjon om at dette er en person som er i akutt behov for helsehjelp, og når han ringer gang nummer to, får han beskjed om at pasienten er overtatt av helsevesenet.

Etter disse samtalene velger Sunnmørsposten (Smp) å skrive i overskriften, at en person er lagt i bakken og pågrepet av politiet. For politiet ute på stedet og operasjonssentralen sin side, har det vært innlysende fra første melding om at vi her sto overfor en person som trengte akutt helsehjelp. Vi hadde ingen opplysninger om at han skulle ha gjort noe straffbart, og dermed skulle pågripes.

Når jeg skal se nærmere på hva Smp skriver omkring hendelsen ut over dette, så var artikkelen skjult bak en plussak. Med andre ord; Smp har feil i headingen sin og evt. utdyping er skjult for alle som ikke har abonnement. Smp var ledende i dekningen av denne saken i en tidlig fase. Tilfeldighetene ville ha det til at en fotograf fra dem sto i køa som dannet seg på grunn av hendelsen.

At jeg helt fra starten presiserer at dette var relatert til en helsesituasjon, velger Smp å ignorere. Fokuset deres er at en mann er lagt i bakken og pågrepet. I samtalene jeg har med Smp etter dette, er min fremstilling ikke så klar og tydelig som ønskelig (ref. lydlogg). Bruddstykker av samtalen blir også brukt av Smp senere for å trekke politiets handlinger i tvil. Jeg kritiserer også Smp for å legge akutte hendelser bak en betalingsmur. Som operasjonsleder skal jeg ikke bruke mine personlige meninger til å kritisere avisen for deres redaksjonelle valg.

Jeg beklaget manglende presisering og oppfølging tre døgn etter hendelsen, men dette var ikke med på å legge ro i saken. Bruddstykker av mine uttalelser blir brukt utover i uka, der spesielt redaktør Hanna Relling Berg gjentatte ganger kritiserer politiet for å forsøke å skjule sannheten. Hun drar også paralleller til Birgitte Tengs- og Baneheia-sakene. Det blir skapt et inntrykk av at politiet bevisst har skjult sannheten, og at Smp har avslørt dette.

Når lydloggen ni dager etter hendelsen blir utlevert, forbigås dette i stillhet av media, inkludert Smp. Politimesteren ser heller ikke nødvendigheten av å korrigere inntrykket som er skapt. Det som er skrevet av Smp om politiets hensikt, forblir uimotsagt. Det blir riktignok slutt på artikler som hevder at politiet har forsøkt å skjule sannheten.

I lydloggen fremkommer det nyanser som Smp ikke hadde tatt høgde for i sin kritikk av politiet. Smp valgte å fokusere på at politiet nektet for å ha lagt noen i bakken. De unnlater å ta med min oppfølgende setning; «at vi har tatt kontroll på en person som har hatt behov for akutt helsehjelp». Min klargjøring overfor journalisten om at, «vi ikke har lagt noen i bakken få pågripe ham, men for å ta kontroll på og kunne yte akutt førstehjelp», blir unnlatt. Med bakgrunn i lydloggen som fasit, så hadde jeg forventet mer nyanser og redelighet av Sunnmørsposten. Dere vil og kan så mye bedre enn dette.

At politimesteren ventet i to døgn med å sende saken over til Spesialenheten for politisaker, var også grobunn for spekulasjoner omkring at politiet forsøkte å skjule noe i denne saken. Politimesteren henviser til medias spekulasjoner om at vi forsøker å skjule noe, da han omsider snur og velger å sende saken over til Spesialenheten.

I ettertid så er det lett å se at denne saken skulle blitt varslet til Spesialenheten umiddelbart. De overtok også ansvar og styring på etterforskningen om hva som skjedde under politiets kontakt med mannen, umiddelbart etter at de ble varslet om hendelsen. Grunnlaget for at de overtok saken var ikke fordi media spekulerte, men på grunn av selve hendelsens karakter. Det må nemlig ikke være tvil om at politiet skal orientere Spesialenheten dersom noen dør eller er i ferd med å dø, under et basketak med politiet. Uansett om offentligheten er kjent med saken eller ikke.

Både politiet og media er avhengig av tillit i samfunnet. Vi må kunne tro på hva media skriver og at dette ikke er tolket og tatt ut av sin sammenheng. Operasjonssentralens rolle er viktig for å gi saklig og god informasjon. Hendelser der mennesker trenger beskyttelse i utsatte/sårbare situasjoner er vanskelig å informere om og kommunikasjonen kan ofte oppleves som mangelfull i slike tilfeller. Å balansere dette er ikke lett. Min oppfatning er at journalister vanligvis er forsiktig i omtale av slike hendelser i en tidlig fase.

Jeg synes det er vesentlig å påpeke at media har en svært viktig rolle i samfunnet. De skal være med på å avdekke og oppklare. Det var de her, siden saken etter hvert ble sendt over til Spesialenheten. Men det er også viktig at de er nyanserte og balanserte. Behovet for å skape overskrifter ut fra bruddstykker i en samtale, er ikke et ledende mediehus på Nord-Vestlandet verdig.