Først angrep Kristin Clemet det at Peggy Hessen Følsvik har vært kritisk mot rike som bryter samfunnskontrakten. Da jeg utfordret på å diskutere politikk, angriper hun regjeringen og SV. Det er spesielt.

Men la oss gå til det interessante: hvordan står det til med norsk eierskap og hvilken rolle har tillit og skatt for et vellykket næringsliv?

Et velfungerende næringsliv har bred politisk støtte. Slik skriver næringsminister Jan Christian Vestre, selv en vellykket bedriftseier, seg inn i en lang tradisjon i sosialdemokratiet når han sier: vi må skape før vi kan dele.

Faktisk er det mest korrekt å si at vi skaper mens vi deler. Investeringene vi gjør i fellesskapet fører til vekst.

Norsk næringsliv har en interessant politisk historie. Det er et fint kjennetegn ved landet vårt at naturressursene tilhører fellesskapet. Det vises i alt fra lovgiving (som hjemfallsrett og kvotebegrensninger) til eierskap, som i Equinor og i kraftselskaper, til skattesystemer, som i grunnrente. I næringspolitikken har vi en aktiv stat med støtteordninger og tilrettelegging.

I Norge har særlig sentrum-venstre vært pådrivere for distriktspolitikk som gjør at det finnes levende lokalsamfunn. De fleste norske selskaper er ikke på børs, og kjennetegnes av å være lokalt og familieeid. Det har mange fordeler, og siden sikkerhetspolitikk og næringspolitikk er nærmere hverandre enn på lenge, øker betydningen av norsk eierskap.

Hva skaper gode vilkår? Det jeg oftest hører fra næringslivet selv, er dyktige medarbeidere. Folk du kan stole på, som har lojalitet til bedriften og samfunnet. Det er godt dokumentert at små forskjeller og høy tillit skaper produktive bedrifter.

Dette skjer gjennom samfunnsmodellen vår, med god velferd, gratis utdanning, helse og dessuten et organisert arbeidsliv. Lite korrupsjon, samt veier, internett og annen infrastruktur er også viktig.

Hvordan skal det betales for? Enn så lenge er det finansiert av skatt. Men, slik studier flere ganger har vist, øker ulikheten. Formuesskatten er den eneste skatten vi har som når de med de største formuene. Clemet peker på høye satser, men den faktiske skatteregningen er langt lavere enn i hennes diagrammer.

De som har store formuer, har også store tilbakeholdte overskudd og verdier i unoterte aksjer, noe som sterkt reduserer den reelle skatteprosenten.

En forsvinnende liten andel av norske eiere må «tappe bedriften» (hente ut større utbytte enn overskudd) for å betale formuesskatt. De som har problemer, er svært lite likvide selskaper. Det er det egentlig rart at tilhengere av markedsøkonomi ikke ser. Vi vil jo først og fremst ha lønnsomme selskaper.

Det stemmer at formuesskatten har betydning, som alle skatter. Inntektsskatten har noe å si for hvor mye penger vi lønnstakere bruker, i butikken eller på å kjøpe aksjer selv.

Formuesskatten har ingen betydning for en norsk investor i konkurranse med en utenlandsk investor, siden den betales uansett hvor pengene er plassert. Det har blant annet professor ved NHH, Jarle Møen påpekt.

Utenlandske investorer betaler skatt der de bor. Det påpeker det siste regjeringsnedsatte skatteutvalget, som viser at Norge skattlegger kapital lite sammenlignet med andre land. Vi har formuesskatt, andre har arveavgift eller andre eiendomsskatter.

En undersøkelse lagt fram under World Economic Forum i Davos denne måneden viste at nesten alle av 260 spurte millionærer og milliardærer ønsket mer skatt. 75 prosent av de spurte støtter en formuesskatt på to prosent for milliardærer, i tråd med et forslag fra EU Tax Observatory.

I et brev skriver de blant annet at økt formuesskatt vil «omdanne ekstrem uproduktiv privat rikdom til en investering for vår felles demokratiske fremtid».

Kort forklart: Vi får ikke det Norge vi er glade i uten et rettferdig skattesystem. Det vi får tilbake er derimot noe skikkelig fint. Et land som er trygt og godt å bo i, hvor det er lett å drive næringsliv.