Min reaksjon er at dette er direkte feil.

Halle eier selv sin historie, opplevelsene hun har hatt tviler jeg ikke på. Men som Pedagogisk psykologisk rådgiver og faglig leder i den fylkeskommunale PP- tjenesten i Ålesund må jeg få nyansere.

I Pedagogisk psykologisk tjeneste (PPT) ser vi det enkelte mennesket. PP- rådgivere har et helhetsperspektiv og jobber hver arbeidsdag med å se alle mulighetene for den enkelte i et godt læringsmiljø innenfor de rammene skolen har.

PPT har et todelt mandat. PPT skal ha kompetanse til både å utføre sakkyndighetsarbeid, og å drive med organisasjons- og kompetanseutvikling.

Det er til tider en utfordring å klare begge deler når det er økende behov for hjelp fra tjenesten. Men svaret på det er ikke å lage nye tjenester utenfor den etablerte og lovpålagte.

Det er min påstand at både kompetanse og systemforståelse bygges over tid i gode faglige miljøer som har tillit til hverandre. Å gi inntrykk av at PPT ikke ser mennesket er etter min mening å undergrave tillit til hjelpeinstanser, og det er ingen tjent med.

Det kan bli mye ord, men vi er pålagt å dokumentere både elevens stemme og elevens beste. Dette er gjennomgående tema i sakkyndighetsarbeidet. For å gjøre det må vi se mennesket, og forsøke å forstå den vi møter og alle rundt den det gjelder.

I de sakkyndige vurderingene vi utarbeider i PPT skal også eleven være kjent med innholdet, kjenne seg igjen, og de skal oppleve at det er et viktig dokument som skal være til hjelp.

Noen ganger er det slik at vi også skal bistå mennesker som er i en dårlig tilstand som gjør at vi ikke får gjort vurderingene i møte med den det gjelder. PP-rådgiver finner da «stemmen» gjennom det foreldre og andre informerer oss om. Men som oftest møter vi mennesker som sier de endelig opplever at noen ser, men også spør etter hva de tror vil være til hjelp.

Før skolestart er det mange spente elever. Der det knyttet stor spenning til hvordan starten på skoleåret. Av de elevene jeg møtte før ferien var det flere som sa at de «grugledet seg».

Hvem møter meg, og blir jeg sett og forstått med mine behov? Kommer jeg til å få venner, liker læreren meg, og kommer jeg til å klare oppgavene vi får? Det er mye saksarbeid, men vi snakker med, ser og møter de unge og de rundt dem. I kontakt med elever som har et lavt funksjonsnivå, eller har vansker av ulike slag, er sakkyndig vurdering fremdeles viktig. Om skolen skal fatte vedtak om spesialundervisning må det foreligge et grunnlag å fatte dette vedtaket på. Så lenge vi bruker diagnosesystemet vil det nødvendigvis bli brukt tid på utredning og skrivearbeid. Heldigvis er det er bare en del av arbeidet. Men en kan spørre seg om hvor nyttig en diagnose er om de det gjelder ikke blir tatt imot, sett og forstått?

Påstanden om at PPT ikke ser mennesket rører ved grunnleggende oppfatninger og verdisyn om hvordan vi forholder oss til elevene, og dermed også vår faglige integritet.

Å oppleve å bli anerkjent er en forutsetning og et grunnleggende behov om en skal lære. Slik jeg kjenner mine kollegaer er de alle opptatt av å anerkjenne menneskene vi skal bistå. Jeg ønsker at både vi i PPT og ellers i skolesystemet kan klare å formidle dette slik at det også oppleves slik.

«Jeg ser deg, og jeg vil gjerne forstå deg»