Testing og skolepolitikk

«Politikk og posisjon over hensynet til folk»

Klassekampen lever. Det er fremdeles de svake mot de sterke.

TESTENES SVAKHET: Når det gjelder enkeltskoler og enkeltelever kan de nasjonale prøvine ikke brukes til stort annet enn å si noe om hva som er elevenes sosioøkonomiske bakgrunn, og det er lenge siden vi sluttet å måle folks kompetanse ut ifra det i Norge, skriver bystyrerepresentant Kirsti Anita Røsand i dette innlegget. Illustrasjonsfoto: NTB Scanpix 

Jeg tror det er mange som ikke har idé om hvor ofte vi ser sekstenåringer som gråter ved pultene sine, sliter med å møte opp, gruer seg til vurderingssituasjoner og generelt føler at de ikke mestrer

Kirsti Anita Røsand
Ytring

Det ble veldig tydelig i bystyrets septembermøte, da vi hadde tilstandsrapporten for skolene i Ålesund kommune oppe til behandling.

I tilstandsrapporten presenteres blant annet målinger fra elevundersøkelsen som sier noe om hvordan elevene har det på skolen, og vi får en oversikt over hvordan skolene våre gjør det i nasjonale prøver.

Kirsti Anita Røsand, lærer og bystyre- representant for Ap i Ålesund.  Foto: Privat

Håndteringen av det sistnevnte var en av de sakene som skapte mest debatt i bystyresalen, og jeg er en av dem som står igjen og lurer på om politikerne i kommunen vår har et reflektert nok perspektiv på det vi driver med.

Det er snart valgkamp, men når den begynner å få temperatur, er det ekstra viktig at vi setter hensynet til innbyggerne våre foran jakten makt og posisjon.

Det mener jeg opposisjonen feiler stort på, når de ber administrasjonen om å dra fram detaljerte resultater fra enkeltskoler for å kunne sammenligne hvem som gjør det best og dårligst på nasjonale prøver.

Det ene problemet med å gjøre dette til en stor sak er at nasjonale prøver er et mye omdiskutert verktøy.

Vi vet at testing av snever kompetanse hos enkeltelever i et enkelt øyeblikk ikke forteller oss stort, verken om elevenes faktiske kompetanse, eller om den generelle kvaliteten i skolen.

De nasjonale prøvene kan kanskje over tid gi et bilde av hvilke resultater norsk skole kan vise til sammenlignet med sammenlignbare land.

Når det gjelder enkeltskoler og enkeltelever kan de imidlertid ikke brukes til stort annet enn å si noe om hva som er elevenes sosioøkonomiske bakgrunn, og det er lenge siden vi sluttet å måle folks kompetanse ut ifra det i Norge. Heldigvis.

Om man skal kunne bruke disse testene til å si noe som helst om kvaliteten på den enkelte skole, må de sees over tid, og vurderingene må gjøres av fagpersoner som har kompetanse til å sette dem i sammenheng med en bredere kartlegging av både skolemiljø, gruppesammensetning, behovet for spesialundervisning og andre forhold som har betydning for den skolen det gjelder.

Det sier seg selv at det eventuelt er en øvelse som skal gjøres av fagpersoner, og at den detaljerte informasjonen det krever ikke er noe som skal håndteres i påsyn av offentligheten.

Det andre problemet er hensynet til de av innbyggerne våre som utsettes for disse testene. Hva tenker man om hensynet til elever og ansatte ved de minste skolene våre, dersom vi skal begynne å rote med disse tallene i bystyret? Vi har skoler der det bare er rundt tjue elever pr. trinn.

Tenk dere en situasjon der femteklassingene ved en slik skole skulle gjøre det dårlig i regning og lesing på testdagen, og dermed sette skolen på jumboplass. Er det ikke vårt ansvar å ta hensyn til de potensielle negative konsekvensene en slik debatt kan ha for de elevene og lærerne det gjelder? Her må politikk og maktkamp vike for hensynet til de tjenestene vi er satt til å forvalte.

Testing generelt er noe av det vi driver stadig mindre med i skolen, og det er flere grunner til det.

For det første er det mange andre måter å vurdere elevenes måloppnåelse på enn å utsette dem for tester. En annen ting, som vi også har mye forskning på, er at et for stort fokus på testing og karakterer ofte virker negativt på læringsutbyttet.


Steile fronter i Ålesund bystyre om prøveresultat i skolerapport

– Hva mente vi egentlig?

Bør det innføres videodømming i Ålesund bystyre?

Problematikken som går på elevenes psykiske helse er grundig omtalt i tilstandsrapporten som vi har behandlet.

Jeg jobber ikke i grunnskolen, som er det nivået denne saka gjelder, men de aller fleste kommer jo til oss i videregående etter hvert. Jeg tror det er mange som ikke har idé om hvor ofte vi ser sekstenåringer som gråter ved pultene sine, sliter med å møte opp, gruer seg til vurderingssituasjoner og generelt føler at de ikke mestrer skolehverdagen, fordi karakterpresset er for stort allerede før de begynner på videregående.

I skolen er dette et viktig fokusområde, og vi diskuterer stadig hvordan vi kan lette presset på elvene.

Da er det fortvilende å oppleve at politikere uten tilstrekkelig forståelse for elevenes hverdag stadig kommer med blant annet saker som denne, og stikker kjepper i hjulene for det arbeidet vi gjør i skolen.

Kjære politikerkolleger. Hvis dere vil gjøre noe med resultatene i skolen, så bruker dere heller energien på å sette inn tiltak som faktisk virker.

Mitt beste forslag er at dere bruker mer tid og ressurser på forebyggende arbeid på alle de områdene som er knyttet til hvordan barna våre faktisk har det, både på skolen og i fritiden.

Dét er nemlig ting som vi med sikkerhet vet har effekt på læringsutbyttet.

Det vi trenger aller mest i skolen er flere helsesøstre og helsebrødre på heltid ved den enkelte skole, vi trenger rådgivere og miljøarbeidere som kan hjelpe elevene med livsmestring, slik at vi frigjør lærernes tid til å drive med mestring i fagene.

I nærmiljøene trenger vi mer støtte til frivillige lag og organisasjoner rettet mot barn og unge, vi trenger flere trygge fritidsarenaer, vi trenger bedre integrering, og vi trenger mer forebygging av diskriminering og utenforskap.

Når Høyre nå roper så høyt om offentliggjøring av resultater fra disse undersøkelsene, så står det helt klart for meg at det ikke er basert på begrep om konsekvenser og en klar tanke om hva det skal brukes til, med mindre det da er et bidrag i deres kamp om å fremme private løsninger fremfor de offentlige.

Her finner du alt meningsstoffet på smp.no!

Vi er mange lærere i mitt parti.

Min begrunnelse for partivalget er at jeg opplever at vår politikk virker der den skal, hvis man er opptatt av gode og rettferdige løsninger, ikke bare for dem som har kapital til å løse problemene sine selv, men for alle.

For meg er prioritet én å gjøre det vi kan for at flest mulig skal få mest mulig ut av skolegangen sin, og det er IKKE med offentliggjøring av resultatene fra nasjonale prøver på skolenivå at vi oppnår det, tvert imot.

Jeg er glad for at administrasjonen som leverte tilstandsrapporten har innsikt til å forstå det, og det ber jeg innstendig både mine politikerkolleger og alle andre om å ha også.

Kirsti Anita Røsand

Bystyrerepresentant, Arbeiderpartiet

Har du noe på hjertet? Send innlegget ditt til debatt@smp.no.