Byen som reiste seg fra asken, med hjelp fra hele landet og ikke minst Keiser Wilhelm den II, er en by vi er veldig stolte av.
Alle kjenner vi historien om den dramatiske natten og vi hører fantastiske beretninger om hvordan mennesker sto sammen for å bygge en by med særpreg og med stort fokus på fremtidig sikkerhet for byens befolkning.
Vår identitet er byen som reiste seg!
Nå kaster jeg ut en brannfakkel, trykker på nødbremsen: Ålesund brenner! Om ikke byen står i full fyr, så brenner det fortvilelse og hjelpeløshet i mange ungdommer og deres foreldre.
Vet du hvor du skal henvende deg om du opplever at barnet ditt strever? Vet de unge hvor de skal finne hjelp?
Kutt rammer sårbare barn – lang venteliste for barn og foreldre som ønsker hjelp
Her er et forløp jeg har hørt flere beskrive:
Fastlege henviser til BUP.
Avslag hos Bup, utløser ikke rettigheter til denne helsetjenesten, oppfordres til å ta kontakt med familiestøttende tjenester.
Familiestøttende tjenester jobber på spreng og har denne uken gått ut med stor fortvilelse, køen hos dem er lang, 98 på venteliste, 9–15 nye saker pr. uke.
Rask psykisk helsehjelp kanskje? Der sier de på kommunens hjemmeside at man får kognitiv behandling, uten lang ventetid, slik at problemer ikke utvikler seg.
De understreker at de ikke er et tilbud rettet mot dem som har alvorlige eller sammensatte vansker, man må være over 16 år.
De opplyser nå øverst på siden sin at de har stor pågang og redusert bemanning, de er nå åpen for innsending av skjema i uke 15, 18, 21 osv., telefonen er redusert til tirsdager samme ukenummer fra klokken 13–14.30.
Det betyr i praksis at man må være ganske strukturert i sykdomsforløpet sitt for å minne seg selv på når helsetjenesten er tilgjengelig.
De opplyser at dersom behovet er akutt ta kontakt med fastlege eller ring nødnummer.
Da er vi jo tilbake til start, for ungdom som trenger hjelp oppleves dette som en uovervinnelig barriere, som bensin på bålet.
Det er ikke lett å være ung i dag, det har man nok hørt som ekko gjennom generasjonsskifter, men aldri har det vel vært så gjeldende som i dag.
Utviklingen de siste 25 årene har gått i et forrykende tempo, verden er tettere på oss, usensurert og direkte.
Det er et faktum at våre unge er utsatt for veldig mye press.
Problemstillingen er sammensatt men utenforskap er en av vår tids store utfordringer og det faktum at livet for noen er så vanskelig å leve, at de ser døden som svaret, det smerter meg langt inn i sjelen.
«Hvordan kan vi tilrettelegge for at fritidsaktivitetene blir så trygge som mulig?»
Jeg har hatt mange samtaler med unge, hvert enkelt møte betyr mye for meg.
Det gjør vondt å høre at mange strever, flere er oppgitt, de bærer smerte i seg som de ikke får ventilert, for noen fører dette dem inn i rusproblematikk.
Gjennom ungdata er det betryggende å vite at 67 % tror de kommer til å leve et godt og lykkelig liv, men hva med de resterende 33 %?
Dataene forteller at mer enn 35 % sier de har vært belastet med mange plager. En statistikk fra 2019 viser at 605 mennesker valgte bort livet dette året. Dette vitner om 605 enkeltstående kriser.
Noen søkte kanskje hjelp, men ikke fikk hjelp, valgte å ende livet sitt, de gikk ut av køen. Dette tallet gjelder voksne og unge sett under en statistikk. Selvmord er en handling i ytterste konsekvens.
Jeg trenger ikke konkretisere mer, dette handler om de sårbare unge, de som ikke kanskje ikke roper høyest, de som synes det er tøft å komme seg til skolen, de som gråter stille, de som skader seg selv for å døyve indre stress, eller de som utviser «uønsket atferd» fordi dette er deres ventil.
Vi må være der når de unge ber om hjelp, bare det å velge å være åpen og be om hjelp, det vitner om at de kommet et sted i egen prosess, vi må være klar når de unge er klar.
Hvem kan hjelpe?
Det er åpenbart at vi legger mye ansvar og press på lærere, miljøterapeuter og helsesøstre i kommunen, jeg er utrolig takknemlig for deres utrettelige innsats for våre unge. Hadde vi ikke hatt deres fintfølende innsats ville vi nok sett lengre køer i helsetjenestene og statistikkene ville nok toppet seg.
Politiet har en forebyggende enhet som jobber med høy intensitet, jeg håper de når mange, rusproblematikk går ofte hånd i hånd med psykiske utfordringer.
Det finnes mange tiltak for voksne både innen psykisk helse og rusomsorg, vi vet at noen av dagens unge ender i køene av syke voksne om vi ikke klarer å realisere et fungerende nettverk rundt de unge.
Det er mange skikkelig flotte ord der ute, samhandling, pakkeforløp, kompetanse, systematisk og koordinert behandling, basere prioriteringer på fakta.
«Samhandlinger og relasjoner mot mobbing»
Kommunen har som mål å skape trygge gode oppvekstvilkår for barn og unge. Har vi en utekontakt i Ålesund? Har vi et forebyggende team? Har vi en oppsøkende tjeneste? Hvem koordinerer psykisk helse og rus for unge i kommunen? Har vi noen som er ute på gaten, Moa eller hvor de måtte befinne seg?
Ålesund var en av Europas mest moderne byer i tiden etter 1907, kan vi ikke lage en ny storhetstid? Byen som ivaretar fremtidens samfunnsbærere slik at de er rustet til å forvalte byen, landet og våre mellommenneskelige verdier videre i tiden etter oss.?
Det mangler ikke på fritidstilbud, fantastiske arenaer der de unge løfter hverandre, der de utvikler vennskap som varer gjennom livet, aktiviteter som har utrolige voksne som trygger, fremelsker det beste i de unge, finner den kreative nerven, samhold og fellesskap.
De sårbare unge viser seg kanskje ikke så tydelig i flokken, vi må se de sårbare unge og vi må begynne å virke for dem. Dersom noe inntreffer er det gunstig for foresatte å finne hjelpeinstansene, at vi kan stole på at man blir tatt på alvor og at det jobbes helhetlig for å finne løsninger.
Det er et faktum at mange foreldre føler seg maktesløse og mange er fortvilet på vegne av egne barn og unge, mange opplever at veien til hjelp er svært komplisert og lang.
Det er mulig at det finnes tiltak, foreninger jeg ikke har registrert, kan jo hende jeg er blind og ikke ser, det hadde jo i grunnen vært det aller beste.
Mange unge sliter med psyken. Pandemien gjør hverdagen vanskeligere
Vi har ikke tid, vi kan ikke planlegge mer, vi kan ikke mene så inderlig vel uten å iverksette.
La Ålesund bli stedet der visjoner faktisk blir til virkelighet og penger ikke setter begrensning for helse og oppvekst. Det minste man kan be om er at hjelpen er synlig, varig og enkel å finne?
«Sunnmøringen ber stein mens han kviler», la oss bygge stein for stein, de unge trenger at vi begynner å virke.
– De som allerede hadde det vanskelig har fått det enda tyngre.
-------------------------------------------
Har du noe på hjertet? Send innlegget ditt til meninger@smp.no.