Kjønnsidentitet er et spørsmål om en identifiserer seg med det kjønn som ble fastsatt ved fødselen, eller ikke. Marit Johanne Bruset (4. november) kritiserer meg og særlig lovforslaget om forbud mot konverteringsterapi for ikke å skille mellom de to begrepene.
«Kjønnsidentitet og konverteringsterapi»
Men det er en grunn til det. Lovforslaget foreslår ikke et forbud mot «anerkjent helsefaglig behandling av kjønnsinkongruens (dvs. opplevelsen av at det ikke er samsvar mellom egen kjønnsidentitet og det kjønn en fikk ved fødselen). Det er her Bruset, som spesialist i klinisk psykologi, fremhever at det ikke er enighet om hva som er «anerkjent helsefaglig behandling», og er svært kritisk mot dem som er for raske til å sette i gang kjønnskorrigerende behandling, som ikke lar seg gjøre om. Det er viktig at slike diskusjoner i fagmiljøer kommer opp slik at praksis blir vurdert og eventuelt endret.
Men det er ikke dette forslaget om forbud mot det som feilaktig kalles «konverteringsterapi» retter seg mot. Bruken av ordet «terapi» kan gi feilaktig inntrykk av det er et faglig tilbud det dreier seg om. Grunnen til at lovforslaget om forbud mot konverteringsterapi kan omfatte både seksuell orientering og kjønnsidentitet, er at det dreier seg om ikke-faglige former for sosialt, ofte religiøst press og utilbørlig påvirkning overfor unge mennesker. Det er selve formene for påvirkning, det presset unge mennesker opplever på et svært personlig område, som er problemet. Dette er former for påvirkning som kan gå ut over grensene for menneskerettigheter og rett til frihet fra tvang, ut fra FNs Barnekonvensjon.
«Homoomvending er psykisk overgrep»
Derfor vil jeg mene at Bruset kan fronte sin faglige kritikk av utviklingen innenfor kjønnskorrigerende behandling i Norge, og samtidig gi kritisk støtte til forslaget om forbud mot «konverteringsterapi».
-------------------------------------------
Har du noe på hjertet? Send innlegget ditt til meninger@smp.no.