Norvald Kjerstad skriver i en kronikk at «Man kan i disse dager, med en viss forundring, lese entusiastiske innlegg om fortreffeligheten til atomkraft på sjø og land. Mye av det som er presentert er imidlertid nærmest blottet for realistiske operasjonsvurderinger og livsløpsanalyser». Kronikken inneholder den vanlige retorikken man hører fra kjernekraftmotstandere, men han har rett i at å få legge til i enkelte land med atomdrevne skip har historisk sett vært vanskelig.

Hadde Nasjonalteateret T-banestasjon i Oslo vært et kjernekraftanlegg ville de ha vært nedlagt pga. stråling.

Meget lovende

Hele argumentet til Kjerstad omhandler lettvannsreaktorer, men ingen sivile skip vil gå på lettvannsreaktorer pga. kostnadene – noe Savannah m.fl. beviste – og ingen jobber med den tanken i dag. Derimot er saltsmeltereaktorer veldig interessante. De har ingen av de risikomomentene Kjerstad tror eksiterer, og de er svært kostnadseffektive. Flytende bly reaktorer og helium gasskjølte reaktorer er også meget lovende. Alle tre reaktortypene inngår nå i kommersielle kontrakter der helium gasskjølte reaktorer er kommet lengst med forventet operasjonsstart i 2028.

Kjerstad bruker russiske forhold som sannhetsvitne i forhold til avfall og drift av kjernefysiske anlegg. Situasjonen i Russland er langt mer kompleks enn det han viser. Selv den gamle reaktorteknologien i Tsjernobyl var trygg hadde det ikke vært for at anlegget ble styrt av partifolk som attpåtil skulle teste ut om anlegget kunne kjøres uten sikkerhetssystemer! Ulykken i Tsjernobyl er først og fremst historien om manglende sikkerhetskultur, og den er fullstendig irrelevant for moderne kjernekraftanlegg både i forhold til design, opplæring og sikkerhetssystemer. En canadisk CANDU reaktor kan redusere reaksjonene i kjernen til kun 10 % på 2 sekunder – prøv det med hvilken som helst stor maskin…

Politisk motivert

Kjerstad kommer også med sterke utsagn ift. stråling og fare. Professor Calabrese ved MIT er en av verdens fremste eksperter, og han har laget en videoserie som er svært opplysende og bør sees av alle. Han viser at dagens regelverk i stor grad er politisk motivert. Hvis menneskeheten skal ha noen som helst mulighet til å håndtere energisituasjonen fremover så må vi legge til grunn vitenskap og fakta og legge vekk skremselspropaganda og myter.

I Canada skal en på et kjernekraftanlegg ikke motta mer enn 50 mSv i et gitt år og befolkningen generelt skal ikke motta mer enn 1 mSv til tross for at gjennomsnittlig bakgrunnsstråling i Canada er 1,8 mSv. Bakgrunnsstrålingen i Tsjernobyl i 1992 var på 4,9 mSv mens det finnes steder i verden der folk bor med over 50 mSv. Hadde Nasjonalteateret T-banestasjon i Oslo vært et kjernekraftanlegg ville de ha vært nedlagt pga. stråling. Listen er lang. Faktisk, nyere forskning i USA på hele befolkningen viser at antall krefttilfeller faller statistisk med 1 per 100.000 med en dobling i bakgrunnsstrålingen fra 0,02 mSv til 0,04 mSv. Vi bor på en radioaktiv planet.

Kjerstad etterlyser realisme. Den må dog sees i sammenheng med utfordringen. Siden 1820 har befolkningsøkningen og energiforbruket hatt hele 99,6 % korrelasjon. Verden vokser med omtrent 75 millioner i året – nesten ett Tyskland – og alle trenger elektrisitet, drivstoff og varme. Etter 20 år med grønn omstilling utgjør fornybarenergien kun 4 % av verdens totale primærenergibehov, og i 2022 hadde kullindustrien sitt beste år. Kulletterspørselen er rekordhøy!

Dette er ikke et grønt skifte – det er feilslått energipolitikk som allerede har gitt enorme konsekvenser. Deutsche Bank estimerer at det tyske folk tapte 1500 mrd. euro i velstand pga. energikrisen. Den tyske riksrevisjonen beskriver Energiewende som en «trussel [en risiko] mot tysk økonomi, industri og befolkning», noe riksrevisor Kay Scheller fremhever. Store BASF forlater Europa pga. energikostnadene, og flere gjør tilsvarende vurderinger inkludert vindkraftindustrien! Siste estimatet på den grønne omstillingen i Tyskland er på hele 6000 mrd. Euro eller 5 oljefond! For de 500 mrd. kroner som Energiwende hittil har kostet den tyske stat, så kunne Tyskland ironisk nok ha bygget 20 av historiens dyreste kjernekraftanlegg og hatt en fossilfri kraftforsyning!

Regnestykket går ikke opp

Et annet eksempel er verdensflåten som bruker ca. 300 millioner tonn tungolje i året og står for omtrent 3 % av de globale klimagassutslippene – rett over Tyskland. Dersom denne flåten skal gå på grønn ammoniakk så vil den faktisk trenge 2,7 ganger hele EU sin totale kraftproduksjon. Grunnen er at brennverdien av ammoniakk er halvparten av tungolje (ca. 5 MWh/tonn kontra 11 MWh/tonn) og man bruker 12 MWh/tonn for å fremstille ammoniakken.

Den norske innenriksflåten i Norge kjøpte 2,0 millioner m³ marine gassoljer i 2022 (omtrent 1.745 tusen tonn). Med en brennverdi på 12,3 MWh/tonn, vil en erstatning via grønn ammoniakk kreve hele 50 TWh/år for full dekarbonisering. I tillegg trengs 20 TWh/år ekstra til Norges befolkningsvekst fram mot 2050, elektrifisering, grønne industrier og annen ny industri etter olje- og gassindustrien… Da går ikke regnestykkene opp uten kjernekraft.

Kjerstad lar oss leve i spenning når det gjelder de sikkerhetspolitiske implikasjonene. Sannheten er at kjernekraft globalt avhenger delvis av russisk brensel, men Russland inkludert Kasakhstan har lite uran i forhold til Australia og Canada (18 % vs. 43 %). Samarbeid mellom flere land for å erstatte russisk brensel er innledet. Den største kilden til brensel er dog havet hvor det finnes 4,6 milliarder tonn uran og mengden øker med ca. 16.000 tonn/år som kommer fra en stor reaktor i jorden indre. De sikkerhetspolitiske implikasjonene for kjernekraft er derfor særdeles gode på sikt. Det er nok uran og thorium på jorden til å drive hele menneskeheten i flere milliarder år!

Det interessante er at Norge har store thorium-forekomster som alene tilsvarer mange ganger verdien av all olje- og gassutvinning på norsk kontinentalsokkel gjennom historien! Vi har enda større tilgang på uran i havet rundt oss. Kanskje kjernekraft er på tide å utforske?