Vurdering i skolen må fremme læring

Men minst like viktig som å debattere eksamen og sluttvurdering, er det å belyse hvordan underveisvurdering i skolen kan brukes for å styrke læring, og bidra til motivasjon og lærelyst hos elevene.

Formålet med vurdering i skolen

Skolens mandat er regulert gjennom lovverk og læreplaner, som slår fast at «Skolen skal bidra til at elevene reflekterer over sin egen læring, forstår sine egne læringsprosesser og tilegner seg kunnskap på selvstendig vis». Videre er formålet med vurdering «å fremme læring og bidra til lærelyst». Lovverket skiller mellom to ulike former for vurdering; underveisvurdering og sluttvurdering. Hovedformålet med underveisvurdering er å fremme elevens læring og utvikling, og den skal gi både lærer og elev informasjon om kompetansen underveis i opplæringen.

Sluttvurderingen skal gi informasjon om elevenes kompetanse ved slutten av opplæringen, og det er bare standpunkt- og eksamenskarakterer som defineres som sluttvurdering. Tradisjonelt har det vært praksis i skolen å bruke vurdering som et middel til å teste elevens kunnskap i etterkant av arbeidet med et emne. Læreplanen av 2020 krever imidlertid en annen tilnærming til vurdering, og dermed må vi bli mer bevisste på skolens arbeid med underveisvurdering.

Vurderingspraksis som fremmer og hemmer læring

I samsvar med lovverk og forskrifter er det vurdering som støtter elevens læring og læringsprosesser som skal vektlegges i skolen i dag. Det blir også understreket at eleven skal: «delta i vurderingen av eget arbeid og reflektere over egen læring og faglige utvikling.» Dette krever at eleven er mer involvert i sin egen lærings- og utviklingsprosess enn tidligere, og de må dermed forstå bedre hva de skal lære og hva som blir forventet av dem.

Forskning på feltet fremhever noen faktorer som både kan fremme og hemme læring i skolens arbeid med vurdering: Tilbakemeldinger har best effekt for læring når de gis mens eleven fremdeles er i prosess, og ikke etter at arbeidet er ferdig, slik det har vært tradisjon for i skolen. Tilbakemeldinger bør være konkrete og gi mulighet for oppfølging eller dialog for at de skal være nyttige. I tillegg må elevene få en sjanse til å vise at de har utviklet mer kompetanse som følge av den tilbakemeldingen de har fått. Tilbakemeldingene som blir gitt bør altså si noe om hvordan eleven kan justere sin prestasjon til høyere måloppnåelse med bedre kvalitet. Det som derimot kan hemme læring er tilbakemeldinger som kun er evaluerende, for eksempel i form av en poengsum/karakter, uten veiledning om hva som skal til for å oppnå høyere kompetanse.

Når elevene får karakter og tilbakemelding på samme tidspunkt, og etter endt arbeid, har det liten læringseffekt. En slik praksis har imidlertid lange tradisjoner i skolen. Når en elev «får tilbake» en prøve eller innlevering med karakter og skriftlig lærerkommentar, har de en tendens til å se på karakteren og legger bort kommentarene. De gjør dette fordi det er for sent å endre på noe når karakteren allerede er satt. Dette er det motsatte av det forskningen fremhever som nyttig for læring, og det som er intensjonen med underveisvurdering.

Et paradigmeskifte

Dagens foreldre har trolig erfaringer med en annen vurderingspraksis enn det som blir fremhevet i skolen i dag. Vi snakker i dag om et «paradigmeskifte» i vurderingsarbeidet, og en erkjennelse av at godt vurderingsarbeid er en prosess. Dette er imidlertid gammelt nytt for mange lærere i skolen. Likevel vet vi at det tar tid å endre praksis, og det bryter kanskje med mange av de tradisjonelle forestillingene man har hatt om hva som er god underveisvurdering i skolen. Likevel har både lærere, skoleledere, skoleeiere og politikere et ansvar for, og en plikt til, å jobbe for læringsfremmende vurdering. Vi trenger en vurderingspraksis som fremmer elevens læring, ikke tradisjonelle forestillinger om at en tallkarakter etter endt arbeid gir den beste informasjonen.

Synet på læring som en lineær forståelse der tilbakemeldinger er noe som kun gis av lærer til elev, er moden for historiens såkalte skraphaug. Vi må selvsagt måle og teste for å gi standpunktkarakterer, bedømme eksamenssvar og gi lærere, skole, kommune og stat informasjon om i hvilken grad elever i norsk skole har nådd kompetansemålene i læreplanen. Men retter vi blikket mot hva som skal til for at elevene skal utvikle kompetansen sin, må vi først og fremst legge til rette for utvikling i lengre læringsforløp. Dette bør få konsekvenser for hvordan vi vurderer, kvaliteten på tilbakemeldingene, og ikke minst hvordan vi organiserer og utformer vurderingssituasjoner.

Vi registrerer at elever helt ned i barneskolen i dag opplever lav motivasjon og kjedsomhet i skolehverdagen. Selv om dette er et komplekst problem, og noe som ikke løses i skolen alene, er det likevel en utvikling vi som jobber i skolen må ta innover oss og forsøke å bøte på. Når det regjeringsoppnevnte utvalget nå skal gjennomgå all vurdering i skolen, må underveisvurdering som skaper lærelyst, mestring og motivasjon settes øverst på agendaen – og i et slikt arbeid må utvalget sørge for at forskingsbasert kunnskap får forrang foran sedvanen. Bare slik kan vi ivareta læreplanens intensjon om vurdering for læring i dagens og fremtidens skole.