Det nyeste tilfellet med kirkeasyl har vært omtalt og diskutert de siste ukene, både lokalt og nasjonalt. Ved slutten av året 2023 flyttet Suel Kassembo inn i Herøy kyrkje og søkte kirkeasyl. Her bør det være rom for han til ankesaken blir behandlet i lagmannsretten. Dette med tanke på en lang tradisjon for en forståelse for kirkerommet som et fredet og annerledes rom.

Suel Kassembo i kirkeasyl

Etter at Suel fikk avslag på søknaden om oppholdstillatelse ved tingretten i Oslo i november 2023, mistet han retten til å oppholde seg i Norge. Men vedtaket ble anket og skal behandles i lagmannsretten. Til denne saken er behandlet vil Suel bli i Norge og har søkt tilflukt i Herøy kyrkje.

Suel har vært student på det samlingsbaserte årsstudiet «Religion, kultur og samfunn» ved Institutt for religion og livssyn, Høgskulen i Volda. Mens han kunne være med på samlingene ved HVO i høst, får han nå i vårsemesteret ikke forlate kirkeområdet og deltar derfor digitalt, ved direkte overført undervisning, når de andre studentene samles i Volda.

Han gikk i kirkeasyl fordi han fryktet å bli hentet av politiet fra sitt hjem i Herøy. I kirka føler han seg tryggere fordi han går ut fra at politiet først skal ha en dialog med presten før han kan bli hentet ut fra kirkebygget.

Men denne tryggheten er truet. I fjor ble statens retningslinjer fra 1999 opphevet. De gamle retningslinjene sa at politiet ikke skulle gå inn i kirker for å hente asylsøkere med makt. For å forstå tanken om kirkeasyl bedre vil jeg kort skissere den historiske bakgrunnen. Til en mer grundig gjennomgang med referanser viser jeg ellers til artikkelen min om Kirkeasyl og kirkebygg som hellig rom og tilfluktssted i boka Rom og sted av K.W. Sæther og A. Aschim (red.).

Kirkebygg som hellig hus siden 400-tallet

Mens kristne i de første århundrene etter Kristus samlet seg til gudstjenester i private hus, ble situasjonen en annen etter innføringen av kristendom som statsreligion i Romerriket på slutten av 300-tallet. Fra den tiden ble kirkebyggene synlige og markante bygninger som var forbeholdt gudstjenester.

Først ble kirkene bygd i nærheten av sentrale hendelser i Jesu liv og over martyrgraver i Roma, senere ble relikvier av helgener i eller under kirkens alter, et krav for katolske kirker. Med en slik relikvie og innvielsen av kirken til et hellig hus for gudstjenestelige handlinger, ble de kirkelige bygninger også i folkets bevissthet hellige rom – til forskjell fra vanlige hus.

Kirkeasyl – en gammel praksis med flere begrunnelser

Praksis for kirkeasyl ble allerede på 300- og 400-tallet kirkerettslig utformet og vedtatt på konsilet i Orange i 441. Kirkeasyl ble begrunnet med stedets verdighet (loci reverentia) og bistandsplikt (intercessio). Stedets verdighet hadde sitt grunnlag i antikkens tanke om beskyttelsen av det sakrale, av tempelet. Hellige steder ble betraktet som fredet område med beskyttelse for dem som søkte tilflukt der, og et sted med fravær av vold. Dette ble nå overført til kirkebygg og lovfestet.

Det andre, bistandsplikten, var basert på den kristne tanken om nestekjærlighet og barmhjertighet. En asylsøker eller flyktning kunne be kirken om beskyttelse, og så var det biskopen som gikk inn for den forfulgte overfor øvrigheten. Uansett om personen var skyldig eller uskyldig tok kirken på seg ansvaret for å be for vedkommende om en barmhjertig dom.

Inntil dommen var denne personen under kirkens beskyttelse. Slik var kirkeasyl en mulighet for å vinne tid i en prosess både for beskyldte personer og øvrigheten for å komme til en rettferdig dom. I høymiddelalderen ble asylloven videre utarbeidet og fastlagt i kirkens kanoniske lov, med beskyttelse for i utgangspunktet alle som søkte tilflukt.

Med reformasjonen endret forståelsen av kirkebygget seg som et hellig rom i de protestantiske kirkene. Tanken om kirkeasyl basert på det hellige rom, stedets verdighet, ble ikke lenger opprettholdt. Senere sluttet også den katolske kirken seg til dette synet. Derimot ble bistandsplikten, barmhjertighetstanken, i begge kirkesamfunn sett på som begrunnelsen for kirkeasyl. Det gjelder også i dag.

Kirkebygg som et annerledes hus

Selv om forestillingen om kirkebygg som et hellig rom og fredet sted ikke kan begrunnes teologisk, står tanken om kirkebygget som et annerledes, hellig hus fortsatt sterkt i befolkningen. Denne ærefrykten er også grunnlaget for myndigheter til å avstå fra å gå inn i kirker med politimakt.

Observasjonen av en utbredt forestilling om kirken som hellig rom blir også støttet av praksisen med at kirkebygg over hele verden, særlig gamle og ærverdige bygninger, trekker til seg mange besøkende. Det kan være av ulike grunner, som kunstinteresse, ærefrykt, en lengsel etter spiritualitet, fred, ro, besinnelse, andakt, eller et møte med Gud.

Kirkeasyl i vår tid

Det finnes ingen lovfestet rett på kirkeasyl og beskyttelse for dem som søker tilflukt i kirkerommet. Men det finnes en lang tradisjon og bevissthet i befolkningen i Norge og andre land om kirken som et fredet rom med fravær av maktbruk og vold.

I en felles uttalelse fra representanter fra Den norsk kirke, Norges kristne råd og Samarbeidsrådet for tros- og livssynssamfunn i april 2023, blir det sagt at kirkeasyl skal gi rom for «hvile, ettertanke og realitetsorientering» for den som søker tilflukt i et kirkerom. Og selv om instruksen om at politiet ikke skal gå inn i kirker for å hente asylsøkere med makt ble opphevet, oppfordres det også av justisministeren til at politiet først skal bruke dialog med kirkelige representanter i en situasjon med kirkeasyl.

Med bakgrunn i en praksis og tradisjon med kirkeasyl som går tilbake til 400-tallet, og en bevissthet om kirken som et annerledes og fredet rom, mener jeg at det også bør være rom for Suel Kassembo i kirkeasyl til ankesaken er behandlet i lagmannsretten.