NHOs nestleder Anniken Hauglie og LO-leder Peggy Hessen Følsvik deltar på Haramskonferansen i Brattvåg 13. februar, arrangert av Næringsforeningen i Ålesundregionen. Der vil de to promotere NHO og LOs felles satsing «Kraftløftet».

Norges mål er klimanøytralitet i 2050, med delmål om 55 prosent reduserte klimautslipp i 2030, målt mot 1990. Men NHO og LOs rapport «Kraftløftet», oppdatert 5. januar, dreier seg i sin helhet om tiltak for å nå delmålet for 2030.

Det er mindre enn 6 år til. Svært få tror at delmålet blir nådd. Da partilederne ble spurt om de trodde dette var mulig, under paneldebatten i fjorårets Arendalsuke, var det bare Aps Jonas Gahr Støre som, noe nølende, rakk opp hånden.

Måten delmålet skal nås på, er ifølge statsminister, energiminister, LO-sjef og NHO-sjef, først og fremst å få bygget flere vindkraftverk på land. Så nevner de, nærmest rituelt, at energieffektivisering, oppgradering av vannkraft og solenergi er viktig – men ikke tilstrekkelig.

Dette er feil. Delmålet for 2030 kan nås uten mer vindkraft, men det vil kreve en sterk satsing på nettopp energieffektivisering, oppgradering av vannkraft og solpaneler på bygninger. Det har regjeringen til nå ikke vært villig til.

NHOs egen landsforening NELFO viser til en rapport av Sintef, NTNU og Skanska fra 2023, som peker på at energieffektivisering i bygg alene kan gi 13 TWh innen 2030 og 42 TWh innen 2050, hvis myndighetene gir de nødvendige insitamentene.

Ifølge rapporten trengs det 4–5 milliarder i tilskudd per år. Oppgradering av vannkraft kan ifølge NTNU gi 20–30 TWh, og solenergi på bygninger kommer i tillegg. Strøm til batterifabrikker, datasenter og hydrogen for eksport gir ingen reduksjon i vår bruk av fossil energi.

Samtidig som det stresses maksimalt om delmålet for 2030, er det påfallende lite oppmerksomhet rundt hvordan hovedmålet, klimanøytralitet i 2050, skal nås. Målet er definert som 90–95 prosent reduserte klimautslipp. Myndighetene har så langt ikke lagt fram noen plan for hvordan det kan skje.

At de resterende 40 prosent etter 2030 (95-55 prosent), mest trolig mer, skal kunne løses med nye runder vindkraftverk på land, er pent sagt lite realistisk.

Håpet om at havvind skal løse behovet for utslippsfri strøm etter 2030, synes stadig mer urealistisk, gitt kostnadseksplosjonen på det området. Så langt antydes det et behov for subsidier på mer enn 100 milliarder kroner, bare for halve Søndre Nordsjø II og 2/3 av Utsira Nord.

Om dette blir bygd, vil det også bare gi 10–11 TWh til sammen. Tilsvarende beløp til energieffektivisering og solenergi på tak ville frigjort langt mer, og da regulerbar strøm!

Det er dessuten et problem som ikke løses, uansett om vi peprer både fjellene, skogene og havet med vindturbiner: Effektbehovet!

Det vil si nok produksjonskapasitet til at vi kan få all den strømmen vi trenger hele tiden, også når sola går ned og vinden stilner. Både NVE og Statnett advarer mot effektmangel allerede i 2030.

Da er vi i nærheten av elefanten i rommet, den teknologien som Jonas Gahr Støre, Terje Aasland, Peggy Hessen Følsvik, Ole Erik Almlid og Åslaug Haga helst ikke vil høre om: Kjernekraft! Almlid og Haga har til og med, sammen med Norsk Industris Knut Sunde, betalt 1,5 millioner for en nå ferdigslaktet Rystad-rapport.

Den skulle skyve kjernekraft ut i en uklar framtid. I stedet skjøv den bare rektor ved NTNU ut av sjefsstolen. Rystad Energy fikk en solid faglig ripe i lakken, fordi rapporten ikke holder faglige mål. Rapportens konklusjoner refereres likevel uten reservasjoner i Kraftløft-rapporten.

Argumentene som sittende regjering bruker for ikke å vurdere kjernekraft, er blant annet at dette kan ta oppmerksomhet fra byggingen av mer vindkraft innen 2030. Dette er risikosport, med tanke på 2050-målet.

Hvis kjernekraft skal kunne bidra til å fjerne gapet mellom delmålet for 2030 og målet for 2050, så burde en vurdering av kjernekraft selvsagt vært i gang for lenge siden. Regjeringen har derimot fått flertall i Stortinget for å nekte å utrede kjernekraft i Norge, og til og med for at Forskningsrådet ikke engang skal kunne gi midler for forskning på kjernekraft.

Kjernekraft ble 7.12.23 godkjent i EU som «nullutslippsindustri», og inkludert i listen over «strategiske prosjekter». For slike prosjekter skal saksbehandling ikke ta mer enn 18 måneder. I Norge leverte Norsk Kjernekraft 2. november 2023 melding til OED med forslag til konsekvensutredning av kjernekraftverk i Aure og Heim kommuner.

Etter tre måneder har OED ennå ikke sendt meldingen ut på høring i henhold til konsekvensutredningsforskriften. I møte med Norsk Kjernekraft og ordførerne i de to kommunene 23.1., kunne Aasland heller ikke si noe om når det vil skje. Les gjerne en definisjon på trenering.

CDU, Angela Merkels parti, ledes i dag av Friedrich Merz. Han vil nå åpne for kjernekraft i Tyskland. Og med det «rette opp feilen» han mener Angela Merkel gjorde, da hun bestemte å stenge ned all tysk kjernekraft etter Fukushima-ulykken i 2011.

Sverige har vedtatt en svært ambisiøs plan for å bygge mer kjernekraft, det samme med flere andre land. Tidligere olje- og energiminister Ola Borten Moe foreslo 11. januar i en kronikk i NRK at Norge burde bidra med kapital til intensivert bygging av kjernekraft i Sverige, med tanke på import til Norge.

Hans argumentasjonsrekke om kjernekraft endte likevel slik: «Alt dette trekker i retning av at vi så snart som mulig utvikler en egen kjernekraftindustri.» Borten Moe er også svært kritisk til «det grønne skiftet».

Dersom regjeringen åpner for å behandle kjernekraft nå, kan kjernekraft høyst trolig realiseres i Norge rundt 2035, kanskje også tidligere. Med kjernekraft fra den tiden av, kan vi klart nå målet om klimanøytralitet innen 2050, også tidligere om vi vil. Uten kjernekraft vil vi trolig ikke kunne nå målet i det hele tatt innen 2050.

NHO og LOs voldsomme fokusering på delmålet for 2030, kombinert med regjeringens trenering av kjernekraft, kan få som konsekvens at vi ikke når klimamålet for 2050. I tillegg kan våre klimautslipp blir langt høyere i perioden fram til 2050 enn det de kunne ha blitt.