Fra Jugendstilsentereret og KUBE kom det en mail til de som stod på deres nyhetsbrevliste. En mail som var rettet mot menn som målgruppe. Det var en invitasjon til å delta i et kunstprosjekt hvor siktemålet var å få kunsten til å bli en del av menn sitt erfaringsgrunnlag. Hvorfor bare menn? Møre og Romsdal har et relativt mannsoverskudd. Det faktum at kvinner i større grad enn menn benytter seg av kunstmuseer, var det naturlig å henvende seg til en gruppe menn som skulle delta i et workshopbasert formidlingsopplegg. Dette med utgangspunkt i museets utstillinger, og møte med kunstnere som har sitt virke i Møre og Romsdal.

Jeg kunne skryte på meg at jeg hadde vært på KHÅK og KUBE. Både Wiktor Sparre, Kåre Tveter og Jakob Weidemann hadde gjort inntrykk. Jeg var nok en del av et urealisert publikumspotensial av menn i regionen. Arrangøren ville ha nytt og interessent erfaringsgrunnlag for videre arbeid med denne gruppen. Prosjektet spør: Hva må til for å få kunsten ut til folk? Hva må til for at folk skal føle eierskap og engasjere seg? Målet er å utvide gruppens fokus på kunstmuseet som interessant møteplass, og på den måten heve regionens kompetanse om, og interesse for kunstfeltet.

Første kvelden på KUBE møttes det fire menn, tre kunstnere og prosjektleder. Spørsmålet ble reist, hva er kunst? Mitt forhåndssvar var; Intetsigende, provokatorisk, memento mori eller bare vakkert. Da er vi på aksen KUBE. Skuløya med Terese Longva, Molde med Ina Harrang, og Surnadal med Jon Arne Mogstad.

Intetsigende

I tekstilkunsten på KUBE møtte vi kompleksiteten i menneskets påvirkning av naturen. Det var beskrivende og ikke minst en kritisk innfallsvinkel til vår bruk av naturen. Da er det vanskelig og ikke se det politiske i kunsten. Kunstneren satte meg i det reflekterende modus omkring min\vår bruk av naturen. Intetsigende? Nei.

Provokatorisk

Terese Longva på Skuløya er en performancekunstner med kroppen og menneske som utgangspunkt. Her fikk vi se noen av hennes videokunst. Det var fra fjøs, silo og hav som er kjente metaforer, vår samtidshistoriske mausoleer. Selv om det var kjente metaforer, var det noe uforutsigbart over det hele. Det ga noen perspektiver på tiden og framtiden som vi en del av. «Verda er blitt så nøyaktig» gjorde et dypt inntrykk. Som menneske er det mye vandring i ensomhet, i små grupper og det store fellesskapet. Her var rammen siloveggen. Vandringen er ikke formålsløs, selv om handlingen foregikk i et av våre samtidsmausoleer,- siloen. Her fikk vi innspill på fremtiden som ga grobunn for refleksjon. Spørsmålet ble; hvem er jeg, hvem er de og hva er et samfunn? Hvilke rammer har jeg for mine valg i denne vandringen? Det rørte, berørte og provoserte. En trist erkjennelse av noe rundt oss, men det var mulig å skimte en ny himmel selv om det handlet om storpolitikk knyttet til det nære.

En kunstnerpris fra Ålesund kommune er vel fortjent. Da er det bare å se fram til festivalen på Skuløya til sommeren. Noen fordommer har falt.

Memento mori – hvorfor må vi dø?

De gamle romere sa det for å få satt livet sitt og sine handlinger i perspektiv. Til alle tider og i alle kulturer har menneskene stilt seg eksistensielle spørsmål som; hvorfor må vi dø? Utgangspunktet var godt kjent fra mitt religiøse landskap. Vi startet i det gamle gravkapellet i Molde sammen med kunstneren Ine Harrang. Her møtte vi ei utstilling av gravstøtter og en mariafigur i glass. Noen får leve et langt livsløp og noen får et kort livsløp. Selv om det var ei utstilling om døden ble vi sterkt minnet om å gripe dagen og leve livet. Mariafiguren understreket det. Hill deg Maria …, «be for oss,. nå og i vår dødstime.»

For å symbolisere ulike tema rundt døden tar hun utgangspunkt i sorgen, kjærligheten, frykten, det forgjengelige, tiden, striden og det sakrale. Erindringstegn og rester av levd liv viste at livet er skjørt og forgjengelig. Denne skjørheten ble sterkt understreket i en video fra Trollheimen. En blå løper på ei hengebru som var dekt av myrull. Et vindpust blåste det hele av bruen. Myrulla faller sakte ned mot bakken eller i elva. Samlinger og minneavtrykk ble det mer av i atelieret hennes. Samlinger av rester som i utgangspunktet ikke er viktige, holder oss fast i tanken om hva som er viktig og verdifullt. De visuelle minneavtrykkene blir meningsfulle.

Bare vakkert – landskapsmaleriet

John Arne Mogstad har atelier på kunstsenteret Surnadal Billag. Landskapsmalerier er stort sett vakre. Med Kåre Tveter i bakhodet, ble det ikke som helt tenkt.

Her fikk vi en god innføring i de håndverksmessige ferdigheter, fotografisk teknikk på lerret, ulike bakgrunnsmaterialer, måter å påføre maling og penselstrøk. På en forunderlig måte fikk han det abstrakte og det representerende til å gå sammen i et arbeid i store format. Med store himmelflater ble vi løftet. For egen del ble jeg grepet av naturmystikken, ikke panteisme.

Ulike uttrykksformer

Til arrangøren er det bare en ting å si, kunst er viktig. Tre ganger på Vestlandsutstillinga og en gang på Sunnmørsmuseet for å se Therese Longva sin videokunst. I ventetiden på service av bilen hos en av byens bilforhandlere, ble jeg gjort oppmerksom på bildene på veggen av en meddeltaker i prosjektet. Det ble en givende stund i ventetiden med bilder av Terje Fagermo.

Det er all grunn til å takke Jugendsenteret og KUBE for at vi fikk være med på dette. Møtet med kunstnerne bidro sterkt til at kunst ble et møte mellom kunsten og tilskueren. Kunstnerne ga stort rom for deltakernes innfallsvinkel til kunsten.

Tre forskjellige uttrykksformer. Felles for alle tre, er at mennesket er et meningssøkende vesen. Vi er på vandring, prøver å kategorisere sammenhenger for på den måten å få oversikt og kontroll i oss og det utenfor oss. Det er som Ine Harrang sa i gravkapellet; «Vi ser skår av knust lys, visker forsiktig, eller roper i desperasjon, er det noe der ute»? Møtet med disse tre kunstnerne har vekket lysten på å få øye på skår av knust lys. Jeg roper ikke, men visker; «det er noe der ute.» Men hva?