Da jeg var student i Bergen for to-tre tiår siden, var jeg på noen seminarer med retorikkprofessoren og forfatteren Georg Johannesen. Én setning han sa en gang er blitt værende i hodet mitt, av en eller annen underlig grunn. For han sa mye som nok var klokere og skarpere. Men det jeg husker er denne rare setningen:

«Det kan ikke bli kultur i en handelsby som ligger ved havet.»

Jeg husker ikke om det var Bergen han mente. Det er mulig. Jeg kan ikke skjønne at det gjelder Bergen i dag iallfall. For det er virkelig en kulturby. Eller Stavanger eller Tromsø, som også er norske handelsbyer som ligger ved havet, og som er gode på kultur.

Men er setningen gyldig for Ålesund? Ja, kanskje det var Ålesund han tenkte på? At det ikke er sjanser for at det kan bli interessant kulturliv i en mellomstor by som denne, der de fleste er mer interessert i hva de skal leve av enn hva de skal leve for?

Jeg lar det henge litt i luften.

Jeg er forresten halvt sunnmøring selv. Født i Nordland, oppvokst i Hardanger, formet i Bergen og så modnet og mørnet i Oslo i mange år. Men halvt sunnmøring, altså, det vil si halvt volding. Dere vil kanskje ikke si at dette gjør meg spesielt meningsberettiget eller taleberettiget når det gjelder Ålesund.

Men jeg vil nå uansett komme med et uhøytidelig utenfrablikk på denne spesielle byen som feirer 175 år i dag. Og Parken kulturhus som feirer sine første 25. Og jeg er blitt bedt om å snakke litt om for eksempel kultur og ytringer mer generelt.

La meg ta utgangspunkt i Georg Johannesens sitat i starten, og spørre for min egen del: Hva er det som hindrer en by som ligger ved havet fra å synke i havet – mentalt, altså? Hva er det som holder oppe alt det som byen ikke lever av, som for all del er mye verdifullt og prisverdig, men for – altså alle de verdiene som ikke kan telles i kroner og øre?

Ja, hva er det som holder oppe en by der det største som har hendt gjennom historien er – en brann? Og det nest største er gjenoppbyggingen etter den samme brannen – jugendstilarkitekturen som er så fabelaktig.

Det er nettopp ytringsklimaet og kulturen som holder oppe en by som denne. Ålesundere er frittalende og direkte. Samfunnsdebatten blir særs livlig enten det er administrasjonsspråket i kommunen som er tema, eller sammenslåing med kommunene rundt byen. Ja, alt dette er samtid. Disse to temaene er alene nok til å fylle de livlige debattspaltene i Sunnmørsposten uke etter uke. Det er takhøyde i samfunnsdebatten.

Og sånn har det vært lenge. Sunnmørsposten ble jo faktisk grunnlagt for å styrke samfunnsdebatten. Det skjedde i 1882 da Venstre-mannen Olaf Sandvig ikke fikk inn leserbrevene sine om unionsoppløsningen med Sverige i de konservative avisene i byen. I ren frustrasjon startet han sin egen avis, Søndmørsposten.

Forholdet mellom by og land har alltid vært et tema i avisspaltene. Sånn er det for eksempel i Bergen også – med markerte motsetninger mellom storbyen og strilelandet. Men sånne skiller blir litt kunstige og ukorrekte, tror jeg: Også Ålesund er jo bygget av folk fra områdene rundt. Byen er sterkt avhengig av folk fra områdene rundt – og mye er skapt av folk som er kommet fra andre steder.

Apropos andre steder: «Dette er Norge!» tenker jeg hver gang jeg går omkring i Storgata, Apotekergata eller slentrer langs Brosundet. Og Norge ser faktisk helt forskjellig ut fra andre steder enn Oslo. Derfor er det også så viktig at det finnes et godt ytringsklima og en levende samfunnsdebatt her. Det gjør det.

Og den er i ferd med å få enda bredere deltagelse, flere unge mennesker og flere kvinner i Sunnmørspostens debattspalter, som er en fryd å lese. Jeg leser alltid Sumpen når jeg er her, eller skal hit. Dere har en vital regionavis å være stolt av.

Aller viktigst er samfunnsdebatten i en by som denne når den er kritisk. Ikke kritisk i betydningen å ta noe ned eller drepe nye ideer før de er gjennomdiskutert og utprøvd. Men rett og slett kritisk i betydningen saklig diskuterende og åpen – åpen for at noe er en god idé, at noe er verdt å prøve, og at kritikk skal bidra til at et godt prosjekt kan bli enda bedre.

Sånn kritikk er ikke farlig, men nødvendig. Og den trengs, for nostalgi og patriotisme fører ikke til så mye hvis den bare blir dyrket, og motstemmene stilner. Da blir det stillstand.

*

Når det er sagt: Ålesund kunne nok tatt enda bedre vare på seg selv. Det tenker jeg når jeg leser noe som barnebokforfatteren Zinken Hopp, kjent for blant annet «Trollkrittet», skrev i 1954:

«Det må ha vært noen en gang i tiden, som syntes Ålesund var en vakker by, ellers hadde de vel ikke bygd den slik. Men det må ha vært noen besynderlige mennesker. Nå er de fleste mennesker enige om at Ålesund er den styggeste byen som tenkes kan, hva hus angår,»

Det var Zinken Hopp, 1954.

Og det er sant: En god del av jugendstilbygningene har forsvunnet eller blitt endret på svært uheldige måter. Ålesund fikk jo i sin tid ikke verdensarvstatus av Unesco fordi for mye var ødelagt eller ikke intakt. Men Ålesunds arkitektur er av svært stor nasjonal og internasjonal verdi likevel.

Så Ålesund har definitivt noe å ta vare på. Ålesund er noe å ta vare på. Jeg trenger bare se på ett bilde av Ålesund for å være sikker på at det er riktig: Ørneperspektivbildet av byen ved havet tatt fra Aksla er et av de mest ikoniske bildene som presenterer og representerer hele Norge for verden. Dette er Norge. Ålesund er Norge.

Ja, det er noe å ta vare på. Jeg tror det er akkurat dette Ålesunds-forfatteren Nils-Øivind Haagensen skriver om i et av sine dikt. Hør:

du vet

hvordan du

kopper hendene

når du

hvis du

plutselig

kommer over

og må frakte i sikkerhet

en skadet fugleunge

som skroget

til en båt, ikke

sant?

vi også må koppe nærmiljøet

(og storsamfunnet)

(og Norge)

(og verden)

hvis ikke

synker vi

som en stein

Befolkningen i Ålesund er relativt god til å koppe denne byen. Det heies på verdiskaping og nyutvikling, selv om det stundom også kveles av kritikk og smålighet. Ålesund er igjen blitt en perle, med kontinental stemning. Tromsø er kanskje Nordens Paris, men Ålesund er Nordens Venezia.

For en verdiskapende by dette er. For en utelivsby dette er blitt. Og for en kulturby. Veldig mye har skjedd de siste 10–15 år, mer enn noen andre steder på Nordvestlandet, er mitt inntrykk.

Påstandene i den gamle fogderistriden om at Molde er kulturbyen og Ålesund businessbyen, gjelder iallfall ikke lenger. Nå er Ålesund også blitt en spennende kulturby, og kultur er også ytringer. En litteraturfestival er nettopp kommet til – og vi i Stiftelsen Fritt Ord er glad for å støtte den. Fra før finnes det blant annet kammermusikkfestival og filmfestival. Det kommer sikkert mer.

Men kanskje ikke jazzfestival. Det er det trolig bare til å glemme nå når Endre Volden skal lede Moldejazz …

*

Dette. Alt dette.

Alt dette er det som hindrer en handelsby som ligger ved havet fra å synke i havet – mentalt. Det er slett ingenting som tyder på at Georg Johannesen tenkte på Ålesund. Så min avslutningssetning er den stikk motsatte av hans:

Det kan bli kultur i en handelsby som ligger ved havet.

Gjengitt med tillatelse. Red.