Svangerskapet startet med et langt sykdomsforløp som krevde sykehusinnleggelser og månedsvis med hjemmesykepleie og intravenøs behandling. Etter å ha blitt frisk fra dette var jeg på ferieopphold i utlandet, da jeg i femte måned fikk blindtarmsbetennelse. Det endte med operasjon i utlandet, og jeg var selvsagt urolig for hvordan det kunne påvirke barnet. Det gikk heldigvis bra, men helingsprosessen ble lang og smertefull ettersom jeg ikke kunne få noe særlig smertestillende.

Her trodde jeg at jeg hadde fått min dose av komplikasjoner, men i slutten av svangerskapet ble jeg sendt fra en rutinekontroll hos fastlege, til føde- og barselavdelingen ved Ålesund sykehus med svangerskapsforgiftning. Det ble forsøkt medisiner, men da disse ikke ga effekt, fikk jeg etter hvert beskjed om at fødselen måtte settes i gang, og at fødsel var beste behandling av tilstanden.

Dette var for meg en skremmende og sårbar situasjon, der jeg opplevde lite kontroll. Jeg hadde verken sammenligningsgrunnlag eller på noen måte forberedt meg mentalt på et slikt scenario. Kroppen var ikke klar på samme måte som om fødselen skulle startet naturlig. Fødselen ble derav lang og tidvis smertefull. Jeg hadde jordmor fra dagvakta, kveldsvakta og nattevakta under fødselen.

Endelig, natt til julaften fikk vi treffe den lille krabaten som har vært «skyld» i det siste årets reduserte helsetilstand. Nydelig, frisk og velskapt!

Nå har vi kommet hjem. Kroppen og helsen er bedre, og jeg har spent ventet på de berømte barseltårene.

Tårer har kommet, men det er ikke barseltårer. Det er barselavdelingstårer.

For etter 8 dager på føde- og barselavdelingen, sitter jeg igjen med et sårt savn og en evig takknemlighet overfor de ansatte der. Ikke minst har jeg fått en ekstrem respekt for jordmoryrket og menneskene som står i disse funksjonene.

Jeg jobber selv i en nødetat, og vet at vi har mye bedre vilkår enn de ansatte i helsevesenet. De jobber under et vanvittig arbeidspress, går fra sen- til tidligvakt, sitter nesten aldri ned, går fra rom til rom, og ikke minst har de psykisk krevende arbeidsdager der de daglig står tett opp i andres smerte.

Flere ganger opplevde jeg at det var den samme ansatte som ga meg kveldsmedisinen og ønsket god natt, og den samme ansatte som igjen vekket meg, ønsket god morgen og serverte morgenmedisinen. Likevel ble dette gjort med det største smil, og den varmeste omsorg. Og selv om jeg var redd for situasjonen jeg sto i før fødsel, var jeg aldri i tvil – jeg var i de tryggeste hender.

Under fødselen utviste de tre jordmødrene en slik profesjonalitet og trygghet, at jeg fikk samme tillit til dem som jeg ville hatt til en kirurg med mangeårig spesialisering. Hver gang jeg fikk en ny «behandler» under sykehusoppholdet, tenkte jeg «dette er min favorittperson». Det tenkte jeg med alle de ansatte som behandlet meg under oppholdet. Det sier mye om arbeidsmiljøet og hvilke ildsjeler som faktisk jobber der.

Tårene kommer nesten daglig, og jeg klarer ikke å la være å bli rørt over omsorgen jeg fikk ved oppholdet på føde- og barselavdelingen. Kanskje er dette innlegget skrevet i noe affekt, men jeg vil uansett stå inne for at de ansatte ved føde- og barselavdelingen ved Ålesund sykehus fortjener en offentlig hyllest. For er det en ting jeg synes er viktig, er det å la folk få vite det når du er imponert over dem. Og disse menneskene har overgått mine forventninger til de grader!

Jeg vil oppfordre alle som ikke selv får erfare et opphold ved avdelingen, til å sjekke ut «fodeavdelingen_alesund_hmr» på Instagram for et innblikk i den viktige jobben disse heltene gjør! Og til slutt vil jeg oppfordre politikerne og helseministeren til å bevilge nok midler til at disse heltene får de arbeidsvilkårene de fortjener.

Tusen takk for jobben dere gjør, og måten dere gjør den på. For oss betydde det alt.