Jeg leser i Sunnmørsposten at KrF har vedtatt på sitt landsmøte å innføre en permisjonsordning for foreldre som er i sorg etter å ha mistet et barn.

Fryktet feiltolkning

Jeg vil støtte dette forslaget, og jeg vil anta at dette er noe som også mitt parti vil støtte. For SV stilte nemlig dette spørsmålet om sorgpermisjon i spørretimen i Stortinget i november 2022. Svaret SV fikk var bl.a. at Regjeringen ikke hadde planer om å innføre særskilte inntektserstatningsordninger for etterlatte som ikke er i stand til å arbeide som følge av sorgreaksjoner.

NAV-systemet krever imidlertid en diagnose, og da fikk jeg på papiret at jeg var «psykisk ustabil».

Dette fordi arbeids- og inkluderingsministeren mente at en slik ordning i verste fall kan føre til at foreldre som trenger helsehjelp ikke får dette fordi de tolker helseproblemene som sorgreaksjoner, eller at foreldre som ønsker å komme raskt tilbake i jobb, kan føle at de ikke «sørger nok» over tapet.

Dette er jeg selvsagt uenig i. Man kan jo selvsagt, -og bør også være i kontakt med helsevesenet etter traumatiske opplevelser. Samt at legen kan bidra til å vurdere arbeidsevne. Så dette kan være godt ivaretatt med en sorgmelding.

Det er mange og gode grunner til at sorgpermisjon er noe som bør innføres når man mister et barn. Men der bør vurderes når man mister andre som er nær.

Mistet samboeren

Når jeg mistet samboeren min for 14 år siden, så var jeg naturligvis ikke i stand til å gå på jobb over en lang periode. Jeg har en god fastlege som fulgte meg opp og ble sykmeldt så lenge jeg ikke var i stand til å jobbe. NAV-systemet krever imidlertid en diagnose, og da fikk jeg på papiret at jeg var «psykisk ustabil».

Jeg hadde en helt normal sorgreaksjon hvor fokuset mitt var å få stablet et ruinert liv for dattera mi og meg på beina igjen. Man er ikke psykisk ustabil av den grunn. Senere når jeg skulle skifte livsforsikring, så fikk jeg avslag. Grunnen var nettopp denne sykemeldingen. Dette kunne vært unngått om jeg hadde hatt sorgpermisjon. Ifølge loven, kan forsikringsselskapene sjekke sykehistorie som går ti år tilbake i tid, og man kan risikere å få 10 års karenstid hos forsikringsselskapene.

En unødvendig belastning

Jeg lever for øvrig godt med at jeg har noe som egentlig er en normalreaksjon blir sykeliggjort i papirene mine. Men det er en for øvrig en unødvendig belastning å sette mennesker i, når man er i dyp krise. Alle som har hatt sterk sorg, vet at dette er en lammende situasjon. Man kan få problemer med de mest elementære tingene som å spise, søvn, hygiene mm. Kognitive funksjoner kan være nedsatt og man kan bli apatiske. Vanlige sorgreaksjoner kan også være, tristhet, oppgitthet, redsel og sinne. De fleste som har mistet en av sine nære, har behov for å være borte fra jobb en periode.

Ved en sykemelding så ønsker NAV at det holdes jevnlige dialogmøter og diverse planer. Som sørgende har man ofte nok med forsøke å eksistere og ta en time om gangen. Mange har nok ikke krefter til dialogen med bl.a. NAV. I Danmark har etterlatte foreldre fått rett til seks måneders sorgpermisjon når de mister et barn.

Tid til å komme seg videre

De slipper da å forholde seg til dialogmøter, og kan holde fokuset der det bør være. Nemlig på seg selv og hvordan komme seg videre. For noen kan det være riktig å komme seg raskt tilbake til jobb, andre vil trenge tid.

Jeg kjenner at jeg, både som sykepleier, kandidat for SV og som pårørende, er svært skeptisk til bruk av diagnoser for å forklare menneskelig normal atferd, for å kunne gi velferdsgoder.