Streaming av kampvirksomhet i idrettshallene

Gjennom firmaet MyGame har norsk idrett inngått en avtale om å produsere og strømme kamper i håndball, fotball, ishockey, basketball, innebandy og volleyball fra hele Norge ved hjelp av spesialutviklede sportskamera. Dermed kan alle se de ungdomskampene man måtte ønske gjennom en app på telefonen.

Jeg er meget skeptisk til å gjøre idrettsaktiviteten til norsk ungdom til allemannseie. Før jeg kommer så langt vil jeg bare presisere at dette gjelder kampaktivitet fra og med 15 års alder, men dersom det deltar utøvere som er 13 og 14 på disse lagene – så kan også de filmes og streames. I Møre og Romsdal er det installert slike kameraer i en rekke idrettshaller.

Mangler aktivt samtykke

Det er mulig å reservere seg fra at kamper man deltar i blir filmet og sendt ut til hele landet. Da må man ta et aktivt valg ved å gå inn i idrettens datasystemer å reservere seg. Allerede her burde det blinket et rødt lys for idrettslederne og MyGame. Det burde absolutt i stedet vært slik at man aktivt ga et samtykke for å kunne bli filmet.

Nå har man med MyGame pesende i ryggen i stedet gått for at alle samtykker inntil det motsatte er kommunisert – på et nettsted som ganske få faktisk vet om. I en tid hvor idretten fremdeles har utfordringer med å redegjøre for sitt medlemstall, så forventer man altså at hver og en ungdom aktivt skal logge seg inn på idrettens systemer for å reservere seg. Etter å ha jobbet i mange år i norsk idrett, vet jeg at andelen som faktisk vet om Minidrett er forsvinnende liten. Dette vil aldri kunne bli en tilfredsstillende måte å fange opp alle de som ikke ønsker å bli en del av en idrettshverdag som synes i iPadene i de tusen hjem.

Hvorfor skal vi egentlig kommersialisere idretten også for barn?

Økonomisk motiv

MyGame er et kommersielt selskap som – naturlig nok – primært ønsker å tjene penger. Selskapet ønsker at flest mulig skal betale for å se kamper. I møte med flere særforbund har selskapet allerede anmodet særforbundene om å være varsomme med å kommunisere muligheten for å reservere seg. Dette må man anta henger sammen med et økonomisk motiv for å selge flest mulig kamper.

Dette bare viser MyGame sine prioriteringer, og på meg virker det som om NIF og særforbundene lojalt har fulgt anmodningen – uten å stille de nødvendige kritiske spørsmålene på vegne av sine medlemmer. Se for deg at man lever i frykt for noen, og har i 15 år flyttet fra det ene stedet til det andre. Endelig har man funnet et sted hvor man føler man kan senke skuldrene. Man har til og med funnet et innebandylag hvor man trives. Man får også spille kamper. Så får man vite at kampene streames på nettet. Om man da velger å reservere seg, så vil alle vite at det er den sist ankomne som «har skylden» for at streamingen stoppet – hvordan vil det oppleves? Ønsker man å stå i det ubehagelige trykket fra andre ivrige foresatte og venner? Eller bare slutter man med aktiviteten på grunn av frykt for egen sikkerhet? Hørte jeg «idrettsglede for alle»?

Mer resultatfokus

Hvorfor skal vi egentlig kommersialisere idretten også for barn? Ja, fram til man er 18 år er man faktisk å anse som nettopp barn. Selv om man ikke har noen «trusler» i livet, så er det åpenbart at ikke all ungdom vil synes det er like fristende å bli kringkastet mens man utøver en aktivitet man kanskje ikke er like god i som resten? Vil dette medføre at flere starter, trives eller slutter med idrettsaktivitet?

Jeg tror det vil kunne bidra til ytterligere mobbing, trakassering, stigmatisering og frykt. Skal vi uten videre tillate det? Hvem orker å være den ene familien som fratar de andre på laget «gleden» av å bli vist på TV og nett mens man spiller kamp? Det er åpenbart at idrettene og miljøene som er mest opptatt av resultat og prestasjon omfavner mulighet til å bli livestreamet. Man skal vise for flest mulig hvor gode man er. Igjen så glemmer man helt den delen av våre barn som kanskje har et annet fokus i idrettsutøvelsen. Norsk idrett skal være varsomme med å kjøre all aktivitet i retning av «toppidrettskverna», og bør kanskje heller fokusere noe mer på og også bli en samfunnsaktør for de mange som utøver idrett på helt andre premisser enn å bli en ny «Haaland». Og vil en streamingtjeneste i ungdomsidretten bidra til mer eller mindre resultatfokus?

Noen sier nei

Det finnes allerede kommuner og idrettslag som motsetter seg denne utviklingen. I idrettshallene Trondheim kommune eier har kommunen foreløpig sagt nei til montering av disse kameraene. Samtidig så monteres det moderne kameraer i nye idrettshaller hver eneste dag i regi av MyGame. Min påstand er at informasjonen ut til idrettslagene fra NIF er nærmest fraværende. Hvordan skal det enkelte lag håndtere dette i idrettshverdagen? Jeg jobber selv i et særforbund som har forpliktet seg til å vise alt av kamper for de fra 15 år og eldre, uten at man på noe sett har informert lag og klubber om hvordan noen kan reservere seg, og om hvordan personvernopplysninger blir håndtert.

I oktober braker det løs med mulighet for å streame kamper fra anlegg hvor det allerede er montert kameraer. Jeg opplever at idrettsorganisasjonen lar seg presse av prestasjonsjagende omgivelser og en kommersiell aktør – uten å være i nærheten av å ta innover seg de mulige konsekvensene dette kan ha for den enkelte. Stine Sofies Stiftelse var tidlig ute og advarte idretten mot å lansere en slik arena for mobbing og kriminelle overgripere. Jeg opplever ikke at idrettsorganisasjonen tar slike advarsler på alvor.

Norsk idrett sier de er for alle, og er opptatt av å snu statistikken som forteller at stadig færre ungdommer ønsker å delta i den organiserte idrettsaktiviteten. Dette er nok et eksempel som viser at norsk idrett sier en ting, men gjør noe helt annet. Til alle dere som ikke lenger føler det er en plass for dere i idrettsorganisasjonen, så vil jeg som mangeårig ansatt i idretten beklage på det sterkeste. Fremfor å ha dere med på laget, valgte idretten å prioritere «førsterekka». Som så mange ganger før…