I et nyhetsoppslag i Sunnmørsposten 14. februar blir tilbudet til Hatlane spesialskole beskrevet som et bedre tilbud for noen elever med læreutfordringer enn det som kan gis i ordinære grunnskoler i kommunen. Det ble vist til et økende behov for slike skoletilbud.
Forsterket avdeling ved Hatlane skole er en kommunal spesialskole for elever med særlige behov for tilrettelegging og støtte i læring og utvikling. Dette er et faktum som ikke endres ved at avdelingen er organisert under en ordinær grunnskole.
Manglende perspektiver
Det framføres noen argumenter for at dette tilbudet er bedre enn det som kan gis ved elevenes nærskole. Foreldre og personale står fram som sannhetsvitner for dette synet. Kompetanse, stabilitet og kontinuitet framheves. Det antydes at spesialskolen er bedre tilrettelagt og gir bedre sosiale muligheter, fordi en møtes i felles erfaringer og utfordringer. Andre perspektiver nevnes ikke.
Forskning av bl.a. Peder Haug viser at elever lærer best ved å få være del av et fellesskap og har best sosialt utbytte av å få være inkludert sammen med jevnaldrende. Videre har professor Jan Tøssebro ved NTNU forsket på hvordan institusjonalisering fører til økende ekskludering fra barneskole til ungdomsskole – noe som topper seg med 70 prosent ekskludering på videregående.
Vil ha flere skoler med forsterka tilbud: – Aurora kunne ikke hatt det bedre
Er nyhetsreportasjen om Hatlane spesialskole ensidig markedsføring i kampen om økte budsjetter? Hva er viktigst? Å sikre at elevene får et godt tilbud i nærskolen eller å styrke bevilgningene til forsterka avdeling i Hatlane?
En annen type argumenter etterlater et mer forstemmende inntrykk: Ordinære skoler har ikke nødvendige faglige og økonomiske ressurser for å gi like gode tilbud. Det pekes på at det blir for dyrt og lite samfunnsøkonomisk hensiktsmessig. Mange gode eksempel på kvalifiserte og inkluderende opplæringstilbud på nærskolene sies det ingenting om. Kanskje kommer det noe mer i den mye omtalte skoleeierstrategien til kommunen?
Langvarig kamp
Argumentasjonen har dype historiske røtter. De første tiårene etter andre verdenskrig ble det i Norge gjennomført en omfattende utbygging av åndssvakeomsorgen (som det het da) og statlige spesialskoler. Dagens argumentasjon inneholder flere av de samme elementene som vi kan kjenne igjen i tidligere tiders tankegods: en tro på at utviklingshemmede hadde det best sammen med sine egne.
Allerede på 70-tallet sluttet både fagpersoner og samfunnsbevisste mennesker seg til normaliseringstenkningen. Utviklingshemmede skulle, som befolkningen ellers, få anledning til å leve vanlige liv på vanlige livsarenaer, med fokus på like muligheter, egne valg og livskvalitet. Det var et samfunnsansvar både politisk og økonomisk å legge til rette for et normalisert liv. Først avviklingen av spesialskolene og siden av HVPU (Helsevern for psykisk utviklingshemmede, tidligere åndssvakeomsorgen) var viktige milepæler. Denne kampen har Norsk Forbund for Utviklingshemmede kjempet siden 1968, og kommer til å fortsette til alle har like muligheter.
Harde påstander mot forsterka avdeling på Hatlane skole: – Motsatt av det foreldre sier til oss, sier rektor
Utviklingshemmede har over lang tid stått i en krevende livssituasjon. Diagnosen har fungert, og fungerer den dag i dag som et stigma, et merke som gjør deg til noe negativt, noe annerledes. Stigma skaper grunnlag for segregering fra det ordinære fellesskapet. Neste steg i prosessen er at den segregerte gruppen diskrimineres på et eller flere livsområder.
Vern mot segregering
Norge har vedtatt lover som skal sikre at mennesker som strever med læring ikke skal diskrimineres, men inkluderes i det ordinære fellesskapet, for eksempel i skolen og få delta på like fot i skolens faglige og sosiale virksomhet. Vi har også sluttet oss til overordnet internasjonalt lovverk som skal verne utviklingshemmede og andre mot segregering og diskriminering; og fremme inkludering som FN konvensjonen (CRPD) for mennesker med en funksjonshemning. Det forplikter oss som enkeltpersoner og samfunn.
Det opereres med stykkpriser. Hva koster «de» «oss»? Det er skolen som setter rammer for hvordan de organiserer skoledagen. Prissetting av elever med utviklingshemming er ikke relevant i forhold til lovverkets tydelige krav. Opplæringsloven pålegger skoleeiere at de, uten unntak, og til enhver tid, skal tilpasse opplæringen ved elevens nærskole, til den enkelte elevs evner og forutsetninger. Dette gjelder selvfølgelig fullt ut også for elever med særlige behov.
Hvordan skal alle elever få mulighet til å utvikle en inkluderende praksis i denne livsfasen — når noen holdes utenfor?
Lover som skal sikre borgernes rettigheter brytes dersom mangel på ressurser, faglig og økonomisk, brukes til å argumentere for segregerte tiltak. Lovverket pålegger skoleverket å rette opp eventuelle mangler og legge til rette for inkludering. Ålesund kommune ved Hatlane spesialskole, har også ungdomsskole på barneskolen — et tydelig brudd med normaliseringsprinsippene og dermed lovverket. Løsningen hindrer god og nær kontakt med jevnaldrende i disse viktige årene. Hvordan skal alle elever få mulighet til å utvikle en inkluderende praksis i denne livsfasen —når noen holdes utenfor?
Utdanning av medborgere
Med utgangspunkt i avisartikkelens innhold finner vi grunn til bekymring dersom segregering inngår i kommunens strategi for å inkludere mennesker med særlige behov i skolen. Å videreføre, eventuelt etablere nye kommunale spesialskoler, strider mot lovverkets innhold, intensjoner og verdigrunnlag. Uansett valg av skole, det viktigste er skreddersøm slik at den enkelte kan nå sitt potensial. NFU er uenig i at en spesialskole er det rette for å stimulere til deltakelse og medbestemmelse i eget liv. Skolen er en av de viktige, kanskje den viktigste institusjonen, for å utdanne medborgere til inkludering.
Nå forventer vi at de folkevalgte tar ansvar og gir utviklingshemmede de samme rettigheter som sine medelever.
-------------------------------------------
Har du noe på hjertet? Send innlegget ditt til meninger@smp.no.