De siste dagene har det oppstått diskusjoner i ulike sosiale medier etter at The Guardian meldte at forlaget Puffin vil gjøre en rensing av krenkende språk i Roald Dahls barnebøker. Flere mener at disse endringene er unødvendige, og at man ødelegger bøkene ved å etterfølge den nye «krenkekulturen». Men slik jeg ser det, er det ikke endringen av språkbruken vi burde bekymre oss over, heller videreføringen av stigmatiseringen av overvektige i fortellingsuniverset.

Pirker i overflaten

Diskriminerende språk i barnebøker er på ingen måte ønskelig, og jeg er glad vi kan rette opp i ordbruk som ikke lenger blir akseptert i samfunnet vårt. Som for eksempel når Pippis pappa fikk ny tittel som sydhavskonge (Haugen, 2022). Men i forhold til dagens debatt om Dahls bøker, tror jeg at diskusjonen om språkbruk bare pirker i overflaten på det som er det virkelige problemet; en videreføring av stigmatisering av overvektige.

Innen barnehagelærerutdanningen, hvor jeg jobber, har vi fokus på viktigheten av å være gode rollemodeller. Rammeplanens verdigrunnlag skal formidles, praktiseres og oppleves i barnehagen. Mangfold og likeverd blir pekt på som sentrale verdier, som skal videreformidles til barna og være synlig i personalets holdninger (Kunnskapsdepartementet, 2017). Dette betyr at man skal skape rom og aksept for at vi alle er forskjellige, – men likeverdige.

Ofte fremstilt som slemme

Når disse holdningene også er synlige i barnelitteratur, gjør det ikke jobben med å formidle verdier som mangfold og likeverd i barnehagen enkel.

Det at vi lever i en verden hvor vi fortsatt stigmatiserer mennesker ut fra utseende gjør denne jobben problematisk. For hvordan kan vi på den ene siden si at alle er like mye verdt og at mangfold er positivt, når vi på den andre siden har et fortellingsunivers som formidler et helt annet budskap? Overvektige mennesker, også barn, blir i barnelitteratur ofte fremstilt som slemme, uintelligente eller ekle (S.M. Himes & J.K. Thompson, 2012).

Augustus Gloop, som nå altså skal betegnes som enorm istedenfor tjukk, er en av mange karakterer i den litterære verden som viderefører denne forestillingen. Det at han er overvektig, er det som skal være med på å forsterke oppfatningen om at han er ekkel. Han fråtser i sjokolade, og karakteren er konstruert for å skape forakt. Slik introduseres han i fortellingen:

«The picture showed a nine-year-old boy who was so enormously fat he looked as though he had been blown up with a powerful pump. Great flabby folds of fat bulged out from every part of his body, and his face was like a monstrous ball of dough with two small greedy curranty eyes peering out upon the world.» (Dahl, 2007)

Endre holdninger

Det å endre Augustus Gloop fra tjukk til enorm vil ikke endre innholdet i historien eller våre holdninger til overvektige. Og det er nettopp dette jeg skulle ønske fikk oppmerksomhet i debatten.

Fordommer mot personer med høy vekt er så utbredt at en studie fant at barn helt ned i til tre år beskriver andre overvektige barn som slemme, dumme, late og stygge (Pasquale & Celsi, 2017). Barn plukker med andre ord opp samfunnets negative holdninger til overvektige svært tidlig. Når disse holdningene også er synlige i barnelitteratur, gjør det ikke jobben med å formidle verdier som mangfold og likeverd i barnehagen enkel. Jeg mener ikke at vi skal legge bort Roald Dahls bøker, men det må likevel skje en bevisstgjøring i forhold til hvordan disse er med på å videreføre stigmatiserende tradisjoner.

Håpet mitt er at vi i fremtiden ikke bare bekymrer oss over språkbruken om overvektige mennesker, men at vi tar tak i hvordan disse blir fremstilt og dermed også stigmatisert i litteraturen. Først da tror jeg det blir mulig å endre samfunnets holdninger.