Mange i «babyboom»-generasjonen etter krigen ble sjømenn, så også jeg. Den 16. februar 1961 var jeg 15 år og 4 måneder gammel og som mange andre på den tiden dro jeg da til sjøs.
Forsommeren 1962, etter 15 måneder på de sju hav, returnerte jeg hjem og begynte høsten samme år på 1. maskinistaspirant-skolen hjemme i Kristiansund. Et år senere gikk jeg videre til 2. maskinistskolen i Ålesund. Jeg hadde ikke vært lenge i byen før jeg møtte den store kjærligheten og vi forlovet oss allerede den 26. oktober 1963. Da var vi 18 og 19 år gamle.
Selv om forlovelsen ble inngått raskt, så tok det flere år før bryllupet sto. For min del ble det mange år som sjømann på de sju hav. Jeg var en flittig brevskriver og holdt god kontakt med slekt og venner helt fra jeg var førstereisgutt til min siste tur.
Jeg tok vare på alle brevene jeg mottok, og har også kopi av flere av brevene jeg skrev, da jeg brukte «blåpapir». I det siste har jeg tatt fram eskene med de gamle brevene, og mange hendelser som for lengst hadde forsvunnet ut av minnet gjenoppfriskes når jeg leser historiene.
For yngre generasjoner som har vokst opp med mobiltelefoner og internett, kan det kanskje være vanskelig å fullt ut forstå hvordan det var på den tiden da man ofte måtte vente i flere uker, ja av og til flere måneder på å motta nytt fra sine kjære.
Helt fra de første brevene mellom min forlovede og meg i 1964, til de siste brevene før jeg avsluttet sjømannslivet, forteller jeg om livet om bord og mye hardt arbeid i slingring og stampesjø – en episode med store mengder flygefisk på dekk er heller ikke forbigått. Opplevelser på land blir beskrevet, besøk i ulike sjømannskirker rundt om på kloden og en og annen bar «East of Suez», lange, varme tropenetter på forskjellige Karibiske øyer og andre steder er med i fortellingene.
Min forlovede fortalte om nytt fra slekt, venner og bekjente og om stort og smått som foregikk i gamlelandet. De første årene var naturlig nok vårt brennende ønske om å gifte oss så snart som mulig ofte tema i brevene, men som så ofte i livet så kom det stadig ting i veien som gjorde at giftermålet ble utsatt.
I ett av brevene fra i 1968 skriver hun at vi har vært sammen i 60 måneder. I løpet av disse 60 månedene hadde vi kun tilbrakt til sammen 20 måneder nær hverandre. Det var mens jeg gikk på skoler og hadde verkstedstid. Slik var det for sjøfolk den gangen, og slik hadde det vært for generasjoner av sjøfolk før oss, så man tenkte minst mulig på ting man ikke kunne endre.
I juni 1968 ble maskinsjefeksamen bestått. Det første jeg sa da jeg stolt hadde mottatt vitnemålet under tilstelningen for vitnemålsutdeling på Fjellstua i Ålesund var: «Nå skal jeg gifte meg!» Da jeg ble spurt når bryllupet skulle stå ble jeg svar skyldig. Dato var ikke bestemt og ingen forberedelser var gjort enda, det ville jeg vente med til jeg hadde vitnemålet i hånden.
De neste ukene ble hektiske for min forlovede og meg, og så etter nesten 5 års forlovelsestid ble det endelig bryllup i Ålesund kirke den 20. juli 1968. Noen få uker etter bryllupet dro jeg igjen ut på havet. Kontakten ble opprettholdt med brev og en sjelden gang korte telefonsamtaler over Rogaland Radio hvor «hele verden» kunne overhøre hva som ble sagt.
For å kunne tilbringe mer tid sammen med min kone og vår voksende familie, fortsatte jeg med utdannelse til maskiningeniør. Deretter gikk veien inn i oljeindustrien og mange år i Nordsjøen. Så gjorde datamaskinene sitt inntog og tiden fra man skrev beskjeder til noen til de kunne lese beskjeden ble kortet ned fra uker til minutter. Da jeg mot slutten av yrkeskarrieren arbeidet flere år i det fjerne utland var min kone og jeg sammen, en stor endring fra «gamle dager».
Når jeg nå sitter her med denne skattkisten med flere hundre brev fra mor, kone, slekt, venner og bekjente, så er det både litt sårt, men også godt å minnes tider med så mye kjærlighet, lengsel og savn. Gjennom alle årene med brevskriving signerte jeg mine brev til min kjære med ordene: «Evig din, Kjell». Og slik ble det.
Min høyt elskede kone døde fra oss for ett år siden. Alle disse brevene mellom min kone og meg inneholder mye kjærlighet og lengsel. Varme, gode ord mellom to som allerede første gang vi møttes på Neptun kafé i Ålesund en sen septemberkveld i 1963 visste at det skulle bli oss to. Vi tok begge vare på alle brevene, i esker med fine bånd rundt.
Jeg sitter her og minnes og tenker på hvor mye verden har forandret seg. Tidligere delte vi våre tanker med velvalgte ord i brev og ventet lengselsfullt på svar. Nå har alle mobiltelefon og er «pålogget» hele tiden. Det er visst raske meldinger på sosiale kanaler og bilder med «Hashtags» som gjelder. Alt mulig deles med hele verden via «Snap», «Facebook», «X» og andre kanaler.
Jeg er helt sikkert ikke alene om å mene at vi har mistet noe med denne utviklingen. Underlig nok kan det være nærhet og tålmodighet?
Hva skal jeg så gjøre med alle disse brevene fra et langt liv? Etter grundige overveielser lar jeg skattkisten stå der den er i safen med nøkkelen i. Så kan etterslekten en gang i fremtiden lese om verden «i gamle dager», og om kjærligheten mellom Sølvi og Kjell den gang for lenge siden og alltid.
Forhåpentligvis vil det ta mange år før skattkisten blir åpnet av andre enn meg.