Mange er nok forundret over at ikke mer er gjort for denne store, og voksende, pasientgruppen. Vi hadde 5 844 nye tilfeller i fjor, en økning på 10 prosent fra året før. Det er 62 000 som lever med prostatakreft, og ca. 1000 dør årlig. Det er flere som dør av prostatakreft enn de som dør av drukning, trafikkulykker og selvmord til sammen. Hvert femte dødsfall i kreft skyldes prostatakreft.

Restriktiv testbruk

Likevel er det for lite fokus på sykdommen, selv om en test finnes: Den tidligere uspesifikke og «utskjelte» diagnostiske markøren PSA har virkelig blitt forvandlet gjennom måten man benytter den. Likevel er det restriktiv bruk av testen i Norge.

Det er nok flere årsaker til at man ikke er kommet lenger enn bare uvitenhet. Bekymring for overbehandling er den viktigste årsaken. Og det er ingen tvil, det har vært mye overbehandling – særlig på 1990 og 2000-tallet. I 2010 ble fremdeles 50 prosent av pasienter i lavrisikogruppen radikalt behandlet. Men dette har endret seg: I 2021 var prosenten av lavrisikogruppen som fikk radikal behandling 7,4 prosent. Og i 2022 så vi 6-tallet.

Fusjonsapparat på Ålesund sjukehus

Årsrapporten fra Kreftregisteret de to siste årene sier at «ingen i lavrisikogruppa får strålebehandling i Norge i dag». Årsaken til at overbehandling er et «tilbakelagt kapitel» er den nye moderne utredningen av prostatakreft.

PSA-testen er ikke alene – En annen viktig årsak som gjør selekteringen mer presis, er at man i 2018 tok i bruk MR i utredningen av prostatakreft. På den måten har langt færre behov for biopsier.

Også biopsiene, som før kunne by på store utfordringer, og til og med ta livet av pasienten, er nå totalt annerledes. I stedet for å gå gjennom endetarmen, går man nå gjennom perineum (mellomkjøttet) og unngår infeksjoner og bruk av antibiotika. Biopsiene blir nå tatt målretta ved hjelp av fusjonsapparat (kombinasjonen MR og 3D ultralyd). En maskin som ved Ålesund sjukehus heter Artemis, oppkalt etter den greske gudinnen for helse.

Men selv om den moderne utredningen har eliminert overbehandling, og lagt veien klar for å utrede et nasjonalt screeningprogram, er der barrierer som må løses. Man trenger et pilotprosjekt for å se på kost/nytte og hvordan man «designer» et eventuelt nasjonalt screeningprogram.

Tar for lang tid

Helsedirektoratet og Departementet krever faglig støtte for dette. Nå, endelig har Helsedirektoratet fått den støtten fra fagfolk som de lenge har etterspurt, støtte til igangsetting av pilotprosjekt. EUs Ministerråd fulgte anbefalingen fra den Europeiske Urologiske Forening (EAU) og den Norske Urologiske Forening (NUF) fulgte opp dette med sitt «Policy Document» i desember i fjor.

Alt skulle ligge til rette, men det tar dessverre for lang tid «å snu ei stor, gammel skute». Selv om det nå er full enighet i hele det norske urologimiljøet, så er det andre konservative faggrupper som er skeptisk til utviklingen.

Det gjelder spesielt allmennlegene, representert ved Legeforeningen. De er opptatt av å teste minst mulig og sette færrest mulig diagnoser for ikke å skape engstelser i pasientgrupper. Men når man vet at de aller fleste med prostatakreft ikke har symptomer i tidlig kurativ fase, så forstår man betydningen av å teste i en tidlig oppdagelsesstrategi.

Må komme i gang med et pilotprosjekt

Spurte man seg hvem man bør lytte til i denne saken, allmennlegen eller urologispesialisten, så er det vel liten tvil. Legen i spesialisthelsetjenesten er den som har den beste, bredeste og mest oppdaterte kunnskapen. Men hvordan er det i virkeligheten, hvem er det presse/media innhenter opplysninger fra?

Ofte er det fastleger, klinikksjefer, fagdirektører og andre som blir bedt om å uttale seg – fagfolk som langt fra oppdatert. Da får «budskapet» ofte et galt bilde. Prostataforeningens håp og ønske er at politikere, byråkrater og beslutningstakere må kommunisere og i første omgang ta ansvar for å finansiere og komme i gang med et pilotprosjekt, som en forberedelse til screening. Alt tyder på at tiden er moden for det – for nå er det guttas tur!