Da jeg var matematikkstudent, hadde jeg deltidsjobb med matematikkundervisning og leksehjelp for elever i videregående skole. Elevene kom fra ulike skoler og ulike trinn, og derfor varierte det veldig hva de jobbet med, og hvilke spørsmål kom de med. Kom jeg til å kunne gi gode svar i dag? Heldigvis gikk det stort sett greit – de fleste elevene ville bare vite hva de skulle gjøre for å få riktig svar på leksene.

Men noen av elevene kunne stille fæle spørsmål, slik som «Hvorfor skal vi lære dette?» eller «Hva er egentlig en funksjon, og hva skal vi med den deriverte?» Selv hadde jeg jobbet masse med funksjoner og kunne alle derivasjonsreglene. Men hadde jeg egentlig forstått hva de var til for? Det var ubehagelig og litt flaut at jeg som matematikkstudent ikke hadde gode svar på disse spørsmålene.

Programmering ble en åpenbaring

Samtidig som dette skjedde, ble jeg gjennom studiene introdusert for programmering. Ved hjelp av en datamaskin kunne jeg nå modellere virkelige situasjoner og dermed «erfare» matematikk, slik som hvordan posisjon, fart og akselerasjon hang sammen (her blir nettopp slikt som derivasjon og integrasjon nyttig). Jeg opplevde at programmering førte til at jeg utviklet en dypere forståelse og kompetanse i matematikkfaget.

Jeg ble derfor glad og optimistisk da jeg fikk høre at læreplanen (den som kom i 2020) innførte programmering som en integrert del av matematikkfaget i skolen. Selv om mange fagfolk delte optimismen min, var det også mange som var skeptiske til å innføre programmering.

Flinke folk som jeg har stor respekt for, både matematikere og didaktikere, ytret at programmering kunne gjøre faget for stort og omfattende og at det dermed ble lite tid for elevene til å utvikle forståelse. Dette overrasket meg. Hvordan kunne det ha seg at jeg opplevde at programmering bidro til økt forståelse, mens andre kom til motsatt konklusjon? Innbilte jeg meg at noe var lurt, nyttig og til hjelp for andre, bare fordi det opplevdes slik for meg? Hvorfor skulle jeg være representativ for folk flest? Folk flest velger jo ikke å studere matematikk, så veldig representativ kunne jeg umulig være.

Kan programmering bidra til forståelse?

Dette måtte jeg prøve å finne ut mer om! Programmering kan brukes som et nyttig og helt nødvendig verktøy for å løse matematiske problem. Men kan programmering også bidra til å fremme læring og forståelse av matematikk? Vi kan jo se til læreplanens kjerneelementer. Disse beskriver kjernen i matematikkfaget, og her listes det opp ting som problemløsning, utforsking og modellering, men også matematisk kommunikasjon, resonnering, argumentasjon, generalisering og abstraksjon.

Når jeg observerer elever som programmerer en robot til å bevege seg i en labyrint, aner jeg at elevene utvikler ferdigheter og kompetanse som er relevant for deres matematiske forståelse og kompetanse. Kan det være slik at elevene utvikler matematisk kompetanse mens de programmerer, også når eleven ikke ser på programmeringen som en matematikkoppgave?

Kanskje kan elevene få erfaring og trening i å dele opp et problem i mindre deler – en viktig komponent i matematisk problemløsning. Elevene kan også lære systematikk og presis kommunikasjon gjennom programmering. En datamaskin eller en robot kan oppleves som ganske dum og tverr: Spør du den om å tegne en «vanlig» firkant, vil den ikke forstå hva du mener. Vil du ha et kvadrat med horisontale og vertikale sider, må du spesifisere dette. Det er kun hvis du har gitt korrekte og presise instrukser at dataprogrammet gjør som du vil.

Skal elevene utvikle kompetanse, er det viktig at læreren legger til rette for det. Læreren kan for eksempel stoppe eleven før hun kjører programmet sitt, og be henne sette ord på hva programmet kommer til å gjøre. Slik kan eleven få bedre kompetanse i å kommunisere, kanskje også i å argumentere og resonnere. Vil roboten komme seg fra a til b? Er du sikker på at dette er den beste løsningen? Hva innebærer egentlig «den beste løsningen» i denne sammenhengen?

Vi kan snu det på hodet

I en verden der datamaskiner og kunstig intelligens synes å spille en stadig viktigere rolle, kan man kanskje også snu på spørsmålet om hvorfor vi skal lære programmering. Skal elevene være opplyste medborgere som kan stille kritiske spørsmål til samfunnsutviklingen og teknologien, må de ha en viss forståelse av kunstig intelligens. Da må de også kjenne til og forstå litt programmering. Og skal de forstå programmering, må de ha tilstrekkelig kompetanse i matematikk.

Programmering har fått en stor plass i matematikkfaget. Er dette fortjent? Bør programmering få beholde denne plassen neste gang en læreplan skal skrives? Jeg tror kanskje det. Men opplagt er det ikke. Her trengs det mer forskning!