Norges politilederlag har ved flere anledninger tatt til orde for en langtidsplan i politiet etter mal fra Forsvaret. Dette er et eksempel hvor et godt initiativ kommer fra ledere og tillitsvalgte i politiet, og som øvrige myndighet aktivt bør lytte til.

Leder Anne-Catherine Gustafson fra Politidirektoratet presenterte under Arendalsuka prosjektet «Innbyggerstemmen» hvor politiet utforsker hvordan de skal lykkes med å involvere innbyggere i utvikling av politiets tjenester. Dette prosjektet er et godt initiativ. Et sted må man begynne for å høste erfaring. Gustafson fortalte publikum at hennes viktigste bidrag som politi er å lytte til dem. Dette er en selve kjernen i tillitsreformen. Å lytte øker nærheten til befolkningen.

Tillitsreformen er for viktig til at alle gode intensjoner og tiltak ender ut i løse luften. Tillitsreformen handler om mer enn enkeltprosjekter. Det handler om at ledere internt i politiet og andre etater, brøyter vei og setter tillitsreform på dagsorden. Tillitsreformen handler om hvordan lede offentlig sektor, og ivaretakelse av det relasjonelle forholdet mellom myndighetspersoner og publikum.

Det handler om å endre offentlig forvaltning fra topp til bunn, endring av rolleforståelse til politikere som tilretteleggere/koordinatorer, vurdere forholdet styring og ledelse og endre måten man jobber i offentlig forvaltning. Det er først når man begir seg inn på disse områdene at tillitsreformen blir krevende, og at det fort kan bli en symbolsk reform.

Mange politikere og ledere vil kanskje mene at en tillitsreform er unødvendig, og at tillit er noe man kontinuerlig jobber med. De vil kanskje mene at norsk forvaltning siden 1980 – tallet har jobbet med forbedring av mål og resultatstyring. Tilliten til institusjonene får høy score. Man kommer likevel ikke unna faktumet at styringen og måleparametre siden 80-tallet har blitt mer sentralisert.

Hva betyr tillitsreform?

Tillitsreform er vanskelig å få tak på hva betyr. Begrepet er gjerne noe svulstig. Tillit står sentralt, men det sier oss svært lite. Man kan ikke vedta tillit, selv om noen inderlig skulle ønske det. Mange stusser kanskje over at man skal ha en tillitsreform når norske institusjoner nyter høy tillit. Det handler ikke om opplevelser av institusjoner utad, men om konstruktive endringer internt i forvaltningen.

Tillitsreform har forskjellig innhold i de ulike skandinaviske landene, og gjør begrepet mer diffust. Det norske synet vil sannsynligvis avvike fra andre land. Tiltak man gjør i Norge vil ikke nødvendigvis fungere i Danmark eller Sverige. Svenskene har vært flinke til å reflektere over hva som passer inn i hos seg. I Norge fremstår tillitsreform mer som et samlebegrep for de endringer man ønsker å gjøre i forvaltningen, og hvor hensikten er at forholdene blir bedre for ansatte og publikum. Denne tilnærmingen har likhetstrekk med den danske nærhetsreformen. I den danske nærhetsreformen så spilte også partssamarbeidet en stor rolle, og det er noe den norske tillitsreformen kan trekke veksler på.

Hva kreves for å til en tillitsreform?

Det er mange faktorer som skal til for å unngå at tillitsreform blir en papirøvelse. En avgjørende faktor er at politikeren gir slipp på kontroll, og i større grad delegerer ansvaret og beslutningsmyndighet til underliggende etater. Det å slippe opp kontrollen og ta skrittet mot mindre detaljstyring sitter langt inne for politikere. På den ene siden bærer de på et tungt ansvar. De blir stadig stilt til ansvar i enkeltsaker. Til syvende og sist sitter de med hovedansvaret. På den andre siden må politikeren være modig. Hen må tørre å si ifra, og tørre å stå i stormen når feil begås. Det er en erkjennelse at man begår feil selv om man prøver å unngå dem.

Den danske statsministeren Mette Fredriksen er et godt eksempel. Hun uttalte i nyttårstalen at hun ville skrote alle dagens regler for eldreomsorg, og etablere en ny «senior lov» med verdighet, valgfrihet og få dokumentasjonskrav. Hun har også gitt syv kommuner full frihet til å enten drive grunnskoler, barnehager og eldreomsorg i tre år. Hun vil ha bort unødvendig byråkrati, kontroll og skjemavelde. Hun vet at det blir motstand over slike forslag, og hun vet at kommunene kan feile. Kritikken fra media vil hagle om kommunene ikke får det til. Allikevel så står hun i det. Hun har mot til å tørre og feile. Hun tør å utvise lederskap og har troen på ansatte har kompetanse til å løse oppdraget.

Den danske tilnærmingen vil anses radikal blant mange av oss, men vi har noe å lære av den.

Den danske tilnærmingen vil anses radikal blant mange av oss, men vi har noe å lære av den. Vi har en utpreget rettighetskultur i Norge. Politikeren har en tendens til å løse enkeltsaker ved å implementere nye regler. Dette gjør et frislepp ved å overlate ansvaret til underliggende etater vanskelig i Norge, slik danskene gjør det. Det er likevel ikke umulig. Man kunne tenke seg at man i større grad fokuserer på å møte behovene til publikum, og at ledere i offentlig forvaltning får økt spillerom.

Det er mye som kreves for å få til en offentlig forvaltning hvor førstelinje er premissleverandører. Det er ikke rent problemfritt å ukritisk stole på skjønnet til ansatte i offentlig forvaltning. Mange har opplevd negative erfaringer i møtet med politi, helse eller skole. Å stole blindt på at ansatte i offentlig forvaltning evner å løse problemer sammen med innbyggerne kan være naivt.

Det man trenger er politikere som på tvers av partier brøyter vei for en bedre måte å styre offentlig virksomhet på. Politikere som genuint ønsker å bedre forvaltningen ved å lytte til mennesker som jobber på golvet, og som gjør noe med ideene til dem som har skoene på. For å få til varig endring i offentlig forvaltning, så er man helt avhengig av at politikerne og ledere i offentlig virksomhet går i front, og at de lytter til ulike perspektiver fra ansatte og publikum.