Formuttrykk og materialvalg settes på nytt pris på, man legger merke til den kulturhistoriske verdien i arkitekturen, og byggene blir ettertraktet for næringsutvikling og reiseliv.

Ved å ta vare på gamle bygg av ulik karakter og fra ulike epoker, får man ikke bare historier og sammenhenger å bygge næring og aktiviteter på, men også anvendelig bygningsmasse. Enhver bygning er en verdi- og materialbank: hver dør og vindu, murstein, trevirke og betongkonstruksjon har en faktisk verdi. Å rive og bygge nytt har et større CO₂- avtrykk enn å gjenbruke bygninger. Man kan ikke alltid bevare hver minste detalj, og et bygg må ofte følge ny bruk og nye behov. Men for ofte rives god bygningsmasse, og derfor mener jeg at byggene i starten av Keiser Wilhelms gate i Ålesund (ved Storneskaia) bør tas vare på for ombruk. Byggene er planlagt revet som følge av Sørside-utbyggingen.

Hvilke kvaliteter besitter byggene i Keiser Wilhelms gate som kan utvikles videre?

  • Keiser Wilhelms gate 1 og 2 (den hvite lagerhallen/ terminalbygningen på Storneskaia): støpt betongkonstruksjon med gode muligheter for ombygging/ ombruk. Interessante fasader mot nord og mot sør. Stram symmetri og monumentalt inngangsparti. Bygget er en markør som sier noe om stedet og tidligere aktivitet i området.

  • Keiser Wilhelms gate 2b (Molo Brew): velfungerende urbant punkt i byen i dag. Stor bygningsmasse (betongkonstruksjon) med gode muligheter for ombygging/ ombruk. Interessant parti med glassmurstein på fasade. Valmtak som «snakker» med eldre arkitektur i Ålesund. I Planbeskrivelse Ålesund sentrale Sørside (2015) er bygget merket som bevaringsverdig kulturminne/ kulturmiljø (Ålesund kommune, 2015, s. 14). Gammel tollbygning; markør som sier noe om stedet og tidligere aktivitet i området.

  • Keiser Wilhelms gate 6 (Terminalen Byscene og Rutebilstasjonen): Terminalen Byscene er et velfungerende urbant punkt i byen i dag. Bygget er en markør som sier noe om stedet og tidligere aktivitet i området. Rutebilstasjonen er bygningsmasse (betongkonstruksjon) med gode muligheter for ombygging/ ombruk. Rutebilstasjonen er en markør som sier noe om stedet og (tidligere) aktivitet i området. Eksempel på etterkrigsmodernisme og bør bevares som sådan. Velbevart originalt interiør i deler av bygningen.

Dette er ikke isolerte tanker: i Riksantikvarens strategi for faglige anbefalinger for by- og stedsutvikling (2021) kan vi mellom annet lese at «Bærekraftig utvikling, ombruk og fortetting av allerede utbygd areal er pekt på som viktige bidrag til å redusere klimagassutslippene»

Viktigheten av gjenbruk av eksisterende bygningsmasse er gjennomgående i strategien: «Det bør legges til rette for fortsatt bruk, gjenbruk og ombruk av bygninger og bystrukturer framfor sanering og riving» (Riksantikvaren, 2021, s. 25) og «Fortsatt bruk, tilpasset ombruk og/ eller rehabilitering av eksisterende bygningsmasse anbefales framfor riving og nybygging» (Riksantikvaren, 2021, s. 37).

I masteroppgaven Forbli (2020) reflekterer interiørarkitekt Karoline Skytterholm Gullaksen over ombruk av nettopp byggene i starten av Keiser Wilhelms gate i Ålesund: «Det er ikke lenge siden Ålesund fikk øynene opp for verneverdien som ligger i gjenreisningsarkitekturen i jugendstil, og fikk satt en stopper på rivingen av byens viktigste kulturhistoriske identitet. Kan rehabilitering av nyere arkitektur fremfor riving være med på å styrke byens attraktivitet?» (Gullaksen, 2021, s. 81).

Hvilke vurderinger er gjort med hensyn til klimaavtrykk og bærekraft i forbindelse med utbyggingen av Sørsida?

Til og med i planoversikten for Sørsida- Planbeskrivelse Ålesund sentrale sørside (2015)- reflekteres det over det samme, men da bare som et midlertidig tiltak før riving: «Eksisterende bebyggelse på havnen har en spesiell karakter, og kan være med på å formidle Ålesunds historie. Under utbyggingen av sørsiden er det naturlig å tenke inn eksisterende bebyggelse, og bevare eksisterende bebyggelse så lenge som mulig. I de forskjellige utbyggingsfaser, kan eksisterende bebyggelse programmeres med kulturelle formål, og gi et utviklingsområde innhold og karakter fra første spadestikk» (Ålesund kommune, 2015, s. 33).

Hvorfor kan ikke disse bygningene brukes til nye formål som en langsiktig og permanent løsning? Hvilke kvalitetsvurderinger er gjort av byggene i starten av Keiser Wilhelms gate som stedsmarkører og verdi- og materialbanker? Etter planoversikten skal dette området som kjent bli til «kulturhavna» (Ålesund kommune, 2015, s. 35). Området skal bl.a. inneholde skoler og scener. Kan ikke Keiser Wilhelms gate 1 og 2 f.eks. brukes til et bygg for scenefag? Kan ikke bygningskroppen Keiser Wilhelms gate 2b romme en skole? Kan ikke området mellom byggene fortettes og utvikles i lag med eksisterende bygg? Hvilke vurderinger er gjort med hensyn til klimaavtrykk og bærekraft i forbindelse med utbyggingen av Sørsida? Og hvilken verdi har vern og ombruk av bygningsmassen blitt gitt i dette regnestykket?

Å ville rive byggene på Sørsida er å sove i miljø- og bygningsverntimen! Alt for lett ser man på store utbygginger- og det å få noe nytt- som en mirakelkur for byutvikling. Men som regel er det de gamle byggene og bymiljøene- de med variasjon og de som har fått gro til sakte, og funnet sin form og innhold over tid- som folk trives best i. Det være seg i lokalmiljøet, eller når vi skal ut på reise.

I Fylkesplan for berekraftfylket Møre og Romsdal 2021- 2024 skal «Møre og Romsdal bli miljøfylke nr. 1». Fylket skal «sikre kulturminne og kulturlandskap» og «ha ein leiande posisjon i utviklinga av ein grøn sirkulær økonomi med høg grad av gjenbruk» (Møre og Romsdal fylkeskommune, 2020, s. 15-17). Tør utbyggere av Sørsida å tenke fremtidsrettet, og ombruke bygningsmassen som allerede er i området? Tør Ålesund å tenke mere miljø- og fremtidsrettet om byutvikling?