La oss først spole tilbake til 1969, da vi fant oljen. Fredrik Hagemann ved Industridepartementets oljekontor sa til Norsk sokkel 1/2015 at «Alle andre var pessimistiske [inkl. NGU], inklusive politikerne og næringslivet. Det var for øvrig en Guds lykke at politikerne ikke la seg opp i det. Vi fikk lagt mye på plass de første årene fram til Ekofisk var en realitet». Hvorfor sa han det?

Jo, de vanlige byråkratiske instinktene ville tilsagt at vi først skulle selv ha utviklet reguleringene, utviklet teknologien, utdannet folkene og så videre. Kanskje 20 år senere ville vi kanskje hatt begynt oljeleting og oljeutvinning.

Det vi derimot gjorde var å invitere noen av de presumptivt beste firmaene i verden, og så lærte vi av dem. En generasjon senere var vi på egen kjøl, og vel så det.

Lærdommen for satsing på kjernekraft i Norge i dag er åpenbar. Vi bør gjøre akkurat som vi gjorde den gang, som sørkoreanerne gjorde på 80-tallet og som Emiratene nylig har gjort.

Emiratene, som IAEA roser, har bygget kjernekraft på 11–12 år med en årsproduksjon på 45 TWh og levetid på over 65 år. Det er fire ganger mer enn all vindkraft i Norge bygget på 20 år med en levetid på kun 20 år. Kostnaden er omtrent 300 milliarder kroner, mens Pareto sier at det vil koste minst 420 milliarder kroner å sikre de 40 TWh/år Energikommisjonen etterlyser. Gjennomsnittlig levetidskostnad er omtrent 45 øre/kWh.

Vi kan også inngå kontrakter på Små og Modulære Reaktorer (SMR). Polen har, for eksempel, inngått avtale på 6 SMR anlegg med til sammen 24 reaktorer. Disse har enda kortere byggetid etter at kontraktene er på plass.

En annen hurtig måte er indirekte – vi kan bli med å finansiere svenske kjernekraftverk – eksisterende og nye.

Hovedsaken er viljen til å lykkes, og det krever en forståelse av behov og alternative teknologier, der man tar med totale kostnader.

Hvis Norge skal opprettholde alle sine miljø- og klimamål, håndtere befolkningsveksten fram mot 2050 og ha nok kraft tilgjengelig til industri som etter hvert for å erstatte olje- og gassindustrien, må kraftsystemet fordobles. Da nytter ikke noen annen kjent teknologi enn kjernekraft.

Bruker vi kostnadstallene fra NVE ser vi at kjernekraft koster 78 øre/kWh, mens bunnfast havvind ligger på noe mindre. Flytende havvind ligger på 117 øre/kWh. Havvind er altså mye dyrere.

Havvindtallene er dessverre fra 2021, som betyr at NVE ikke har fått med alle kostnadsoverskridelsene i prosjektene som neppe vil gi seg, siden turbinleverandørene har tapt flere titalls milliarder kroner som må tas igjen i fremtidige prosjekter om de vil overleve.

Kostnadstallene inkluderer heller ikke overføringskostnadene eller balansekraftkostnadene – to typer kostnader som er nesten neglisjerbare for kjernekraft fordi man bygger det der man trenger kraften og ikke der hvor det blåser mest. Ikke tar man med kostnadene med å rydde opp og stille tilbake til naturen heller, mens det er inkludert for kjernekraften.

Oyster Creek kjernekraftanlegg i USA koster 885 millioner dollar å dekommisjonere – et beløp som er innbetalt på forhånd til et fond sammen med kostnadene for å leie brensel. Da har man fjernet rubb og stubb av anlegget og 2300 tonn radioaktivt avfall. Dette anlegget har på 18 år produsert 88 TWh, på et område på 3,2 kvadratkilometer, hvorav det meste er sikkerhetsavstand og naturområde.

Til sammenligning produserte all norsk vindkraft om lag 10 TWh i 2020 på 550 kvadratkilometer, og man har ingen planer for håndtering av de tonnene med rotorblader som etter hvert blir avfall, annet enn å grave de ned. Mengden en stor – 60.000 tonn. Hvor skal dette avfallet havne hen? Siden kysten har tatt miljøkostnaden med selve anleggene, så får vel østlendingene ta kostnaden med rotorene? Hvilke kommuner stiller godt landbruksareal til disposisjon?

Vindrotoravfallet er verdiløst, mens avfallet fra kjernekraft inneholder over 90 prosent av totalenergien. De 2300 tonnene fra Oyster Creek inneholder over 3100 TWh restenergi som en moderne kjernekraftreaktor vil hente ut. Det er nok til Norges kraftbehov i nesten 20 år, og med en salgspris på 50 øre/kWh har det en verdi på 1550 milliarder kroner. Selv om man bruker milliarder av kroner på avfallshåndteringen, er det faktisk ikke store pengene i forhold til verdien i avfallet.

Kjernekraft er også den eneste utslippsfrie energikilden som gir både varme og elektrisk kraft samtidig. En AP300 vil gi omtrent 2,5 TWh/år og omtrent 4 TWh/år med varme i 80 år. Denne varmen har en temperatur på omtrent 250 grader og ved samlokalisering av annen industri kan man skape store verdier for alle som trenger mye varme, nesten gratis – i 80 år. Regner man med totalbildet av energien faller derfor kostnadene per kWh (elektrisk og termisk) så mye at den omtrent halveres. Derfor koster SMR halvparten av vindkraftalternativet på Melkøya.

Derfor, la oss begynne med en seriøs analyse av kjernekraft basert på konkrete eksempler og sett gjerne kjernekraft opp mot andre alternativer for å anskueliggjøre valget.

Men det viktigste er at man ikke blankt avviser kjernekraft basert på myter, hysteri og dårlige analyser. Ironisk nok har vi endt opp med en energipolitikk som strider mot fysikkens lover på en rekke områder. Dessverre bryr naturens lover seg ikke om hva vi mennesker må mene og tro. Vi er selv underlagt dens lover.

Gitt at man faktisk klarer å gjennomføre en saklig debatt, noe som ikke har vært tilfellet hittil, så er det neste trinnet egentlig ganske enkelt. Det er bare å gjøre som da vi fant oljen, og så bygger vi oss opp derifra. SMR kjernekraft trenger faktisk ikke subsidier til annet enn statsgarantier.

Community Nuclear Power i Teesside i UK har hentet inn omtrent 100 milliarder kroner privat for å bygge 4 AP300 SMR-anlegg. Det tok dem 18 måneder. Vi har pengene, men vi mangler politikere og et rådgiverkorps med visjoner og vilje.