Forsvarssjefens råd om å trappe opp bevilgningene til Forsvaret med åtte milliarder årlig fra 2025 kommer ikke som en bombe. Det gjør heller ikke beskrivelsen av manglene ved dagens forsvar.

Alle disse advarslene har vi hørt før.

Forskjellen er at det nå er flere som lytter.

Forsvarssjef Eirik Johan Kristoffersen presenterte sitt fagmilitære råd (FMR) onsdag. Dette danner sammen med innspillene fra Forsvarskommisjonen og Totalforsvarskommisjonen grunnlaget for den nye langtidsplanen for Forsvaret. Regjeringa skal fremme sitt forslag til ny langtidsplan neste år.

Jobben med å øke bevilgningene til Forsvaret kraftig, kan imidlertid ikke vente.

Forsvaret var budsjettvinner i fjor, og må også bli det når neste års budsjett legges fram i oktober. Det haster å komme i gang.

Forsvarets operative evne er ikke tilpasset dagens sikkerhetspolitiske situasjon. Det var den heller ikke da Kristoffersens nærmeste forgjengere la fram sine fagmilitære råd. Den største forskjellen er bare at dette nå er synliggjort for alle.

Krig i Europa er ikke lenger bare en fjern trussel. Det er en realitet.

Krigen i Ukraina og den russiske aggresjonen gjør at vi bør se med gru tilbake på de forsvarspolitiske debattene for bare et drøyt tiår siden. I kjølvannet av disse ble militære lagre bygd ned, mangelen på reservedeler økte, etterslepet på vedlikeholdet ble større og bemanningen redusert.

I sum bidro dette til å svekke Forsvarets robusthet og utholdenhet. Egenforsvaret ville være for svakt til å stå imot et angrep inntil NATO-forsterkninger er på plass. Det skyldes ikke mangler på fagmilitære advarsler. Heller ikke da NATO fastsatte sitt såkalte toprosentsmål på møtet i Wales i 2014, skjedde det noe stort taktskifte.

I dag er det en helt annen politisk vilje og bevissthet på plass.

Forsvarssjefens «ønskeliste» bør derfor ha langt større mulighet til å bli imøtekommet, selv om det betyr en kraftig omprioritering som vil gå ut over andre sektorer av samfunnet. Og det er ikke gitt at alle «ønsker» skal bli innfridd.

Vi trenger fortsatt en debatt om hvordan vi utnytter økte bevilgninger best mulig. Vi trenger også en debatt om hvor mye Forsvaret skal styrkes på bekostning av helse, samferdsel eller nye velferdsreformer. Men vi kan ikke igjen ha en forsvarspolitisk debatt som i første rekke handler om lokalisering av statlige arbeidsplasser.

Nå må det handle om hvor mye slagkraft vi får av hver krone, og hvordan vi best mulig ivaretar vår egen sikkerhet og våre forpliktelser overfor våre allierte i NATO.

Og vi må klare å lande dette i et bredt forlik på Stortinget.