Tips fra Kripos om nettovergrep mot barn får svært forskjellig skjebne i de ulike politidistriktene. I enkelte distrikt er risikoen for å bli straffeforfulgt langt lavere enn i andre.

Slik kan vi ikke ha det.

Nettovergrep mot barn er alvorlig kriminalitet som skal ha høy prioritet. Politiet i alle distrikt må settes i stand til å gjøre den jobben like godt.

Politiet mottar stadig flere tips om nettovergrep mot barn, og sakene blir stadig grovere. På sju år er antallet tips som kommer inn til Kripos snart tidoblet.

I fjor mottok Kripos ifølge Stavanger Aftenblad blant annet over 9.000 tips fra den halvstatlige amerikanske organisasjonen Center for Missing and Exploited Children (NCMEC).

Kripos definerte rundt 4.000 av disse som mulige straffbare forhold. Knapt 2.000 ble etter en nærmere vurdering sendt videre til politidistriktene.

Her fikk de svært ulik behandling. Andelen som ble straffeforfulgt varierte fra to til 84 prosent. Møre og Romsdal plasserer seg midt på treet i denne statistikken med 35 prosent.

Agder politidistrikt ligger helt på bunn.

Ingen saker er like, og tilfeldig variasjon i sakene kan gjøre store utslag på små tall. Det kan forklare at Finnmark i fjor førte fram 16 straffesaker av de 19 tipsene de mottok fra Kripos.

Spriket mellom topp og bunn mellom de store politidistriktene lar seg imidlertid ikke forklare slik. Det tyder på at det er systematiske forskjeller.

Årsaken kan være forskjell i prioritering, ulik tilgang på kompetanse eller forskjeller i hvordan etterforskningen av nettovergrep mot barn er organisert.

Enkelte distrikter har egne, permanente avdelinger. Andre har det ikke.

Slike saker kan være kompliserte og arbeidskrevende. Ett enkelt tips kan være en tråd i et større nettverk som det kreves store politiressurser og spesialkompetanse for å nøste videre i.

Ett eksempel er «Operasjon Jupiter» i Møre og Romsdal politidistrikt for noen år siden. Her førte en sak til at over 80 overgripere ble avslørt.

Dette hadde ikke skjedd om politiet ikke hadde hatt og prioritert nok ressurser med god nok kompetanse på saken.

Politireformen har lagt bedre til rette for slike spesialavdelinger i distriktene. Tallene for etterforska nettovergrep tyder imidlertid på at politiet fremdeles har en vei å gå for å ta ut denne muligheten. Det handler om prioritering, men også økt kapasitet på utdanning i digitalt politiarbeid.

Politisk må også prioriteringen være klarere.

Kampen mot slike overgrep bør stå høyere på jusitisminiserens arbeidsliste, langt over reversering av politi- og domstolsreformen.

Slik ser det ikke ut i dag.