LO-leder Peggy Hessen Følsvik vil løfte kommunalt ansatte og lavtlønte i det kommende lønnsoppgjøret. Det er flere grunner til at det kan være en klok prioritering i et oppgjør som kan bli krevende på flere måter.

Den viktigste grunnen er den langsiktige.

Opplever kommunalt ansatte igjen at de får mindre lønnsvekst enn andre, vil det slite på frontfagsmodellen. Sprekker den, sliter vi alle.

Fredag legger Teknisk beregningsutvalg (TBU) fram sin foreløpige rapport. Det er et slags startskudd på lønnsoppgjøret. Tirsdag i neste uke legger LOs inntektspolitiske utvalg fram sine råd.

Etter dette går det slag i slag fram mot et oppgjør som kan bli uvanlig krevende til et mellomoppgjør å være.

Vi har bak oss et år med reallønnsnedgang. De fleste har altså fått det litt trangere. Det er slett ikke hverdagskost. Bare en gang før i løpet av de siste 30 åra har norske lønnstakere opplevd det.

LO-lederen vil ennå ikke si om kravet i år vil være reallønnsvekst. Hun kan likevel være trygg på at mange av hennes medlemmer vil forvente det. De færreste liker å få dårligere råd.

YS har gjort det helt klart at de ikke vil akseptere videre reallønnsnedgang. Det er slett ikke overraskende om Unio lander på det samme.

Unio-leder Ragnhild Lied vil kreve at ramma for offentlig sektor må opp. Det største forbundet i Unio er Utdanningsforbundet med fjorårets streikegeneral Steffen Handal i spissen.

Fagforbundet er det største LO-forbundet i kommunal sektor med nær 400.000 medlemmer. Når LO har sagt at disse skal bli prioritert, skyldes det blant annet at offentlig ansatte har sakket akterut de siste åra.

I Fagforbundet finner vi også flere lavlønnsgrupper, blant annet i omsorgsyrkene. De med lavest lønn har blitt hardest straffet av høy inflasjon og stigende rente.

I tillegg kommer et visst press fra Unios sykepleiere og lærere. De har markert stor misnøye med at frontfagene får styre rammene for oppgjørene. Den misnøyen kan fort smitte over på LO-organiserte i kommunene.

Når LO sier at kommunalt ansatte skal prioriteres er det altså også et forsvar for frontfagsmodellen. Frontfagsmodellen er uhyre viktig for norsk industris konkurransekraft, men modellen må også romme en viss fleksibilitet.

Skjevheter som har oppstått over tid, må kunne rettes opp. Det må også være rom for å ta hensyn til rekrutteringsutfordringer, slik vi ser i sjukepleieyrket.

Uten en slik fleksibilitet kan oppslutningen om modellen sprekke. Sprekker frontfagsmodellen kan det på sikt slå beina under norsk konkurransekraft, verdiskaping og velferd.

Da blir det kostbart for oss alle.